On the ­spectrum

Man bruker store deler av livet på å irritere seg over andre mennesker, dessverre. Det er vel en egenskap evolusjonen kan forklare for oss, sikkert et eller annet instinktivt signal om at han fyren som plutselig har begynt å mingle med flokken din, han som snakker for høyt på pauserommet og aldri svarer helt adekvat på mail, bør du drukne eller hive utfor stupet, han er neppe bra for fellesskapet.

Vi har en hel del sånne reflekser som ikke er helt tilpasset moderne straffelovgivning. Adferd som tidligere var innafor ordinær gruppedynamikk, gir deg lett status som seriemorder i dag. Det gjelder å legge bånd på seg i dagens samfunn, skal du beholde din plass i gruppen.

Likevel lar man seg irritere over småting. Jeg snakker om den andelen venner og kolleger du har som er litt rare eller irriterende sære. Sjefen med det sure trynet. Kompisen fra ungdomsskolen som alltid må snakke om Frank Zappa og aldri er interessert i hva du driver med. Eller hun som blir så stille og ikke responderer når du forsøker å forklare noe. Han som alltid avbryter og virker litt irritert. Og hun som rynker pannen og virker skeptisk, uansett hva du sier, hun med de rare og umusikalske kommentarene på dine vittige, selvironiske statuser på Facebook.