I år feires jul temmelig nøyaktig samtidig med mawlid al-nabi, profetens fødsel. Det er uhyre sjelden at de to datoene sammenfaller, men kristnes markering av Jesu fødsel og muslimers markering av Muhammads fødsel faller altså (på en dag nær) sammen i år.
Dette gjelder vel å merke hvis man tenker på den katolske og lutherske julen. Den ortodokse julen feires knappe to uker senere. Og hvis man tenker på sunnimuslimenes markering av mawlid. Shiamuslimer flest markerer den samme høytiden noen dager senere.
LES OGSÅ: De lager julens glasskunst
Politisk rolle
Koranen omtaler Jesus som «et ord fra Gud», og som kjent setter muslimer Jesus høyt som en Guds profet og som en forløper for Muhammad. Koranen beretter jo også langt mer inngående om Jesu fødsel enn om Muhammads. Man kunne tenke seg at muslimene på dette grunnlaget kunne ære Jesus gjennom julefeiring.
Mawlid al-nabi er en feiring som oppsto noen hundre år etter profeten Muhammads tid. Markeringen har vært sterkt utbredt i perioder, omtrent ikke-eksisterende i andre. Den har til tider vært kontroversiell, siden den ikke har noe forelegg i profetens egen praksis.
Feiringene har tradisjonelt stått sterkt i folkelig kultur i form av opptog, utdeling av søtsaker og fremføringer av hyllingsdikt. De har også tidvis spilt en politisk rolle, både som forsøk på å forsterke herskerens autoritet og å markere muslimsk identitet.
LES KOMMENTAREN: I andre deler av verden tar folk livet av oss. Her inviteres ateistene inn i gudshusene – i jula
Hvorfor ikke?
Selvfølgelig endrer tradisjoner seg over tid. Nye elementer tas opp, andre forsvinner, og meningsinnholdet i ritualer og tradisjoner kan dessuten endre seg over tid eller sågar være ulikt for mennesker som lever i samme tid.
Så hvorfor slår vi oss ikke sammen i år, og lager en eneste diger fødselsdagsfest, i dialogens og den gode fellesskapsfølelsens navn? Hvorfor lar vi ikke alle hemninger fare og pynter våre hus med nisser og trær, lys, halvmåner og stjerner, mens vi spiser pepperkaker og baklava og synger julesalmer om Jesus ispedd resitering av al-Burda – et kjent og kjært hyllingsdikt til Muhammad? Hvorfor gir vi ikke dobbelt opp av gaver til store og små, og forteller tradisjonelle historier fra de ulike respektive kildene?
Feiringenes sannhetskrav
Det kan være fint å bli kjent med disse ulike beretningene. Og det er både berikende og nødvendig å ha en viss innsikt i ulike trosgrunnlag for å prøve å bli kjent med hverandre, ikke bare plassere hverandre ut fra våre egne ståsteder, men også bli kjent med den andres ståsted.
Men å feire en religiøs høytid sammen, favner videre enn å bli kjent med hverandre. Å delta i ritualer og liturgi er ikke bare å bli kjent med tradisjoner og kilder. Det er også å ta del i dem, å forholde seg positivt til deres sannhetskrav.
Julen er, med alle sine førkristne aner og postkristne kosekrav, primært en kristen høytid, en feiring av det aller mest sentrale kristne dogmet om Jesu guddommelighet. Uten dette dogmet som bærende element ville ikke julen fått den plassen den har i folks bevissthet og i det kulturelle, økonomiske og politiske liv.
Noen føler at de kan distansere seg fra meningsinnhold og sannhetskrav samtidig som de tar del i tradisjonelle festligheter. Andre liker å gripe enhver anledning til å pynte og feire, og for dem er både jul og mawlid en kjærkommen anledning. Mens atter andre mener oppriktig at ikke bare å kjenne til, men også å delta i hverandres feiringer er uttrykk for vilje til dialog og sameksistens.
LES OGSÅ: Laial tok oppgjør med muslimsk kirkemotstand
Ta egen religion på alvor
Men å avstå fra å delta i feiringene behøver ikke være angstbitersk eller bakstreversk. Tvert imot kan det være et uttrykk for å ta både egen og andres religionsutøvelse på alvor, og å vise respekt for eget og andres trosgrunnlag og de tradisjonene trosgrunnlaget står i. Nettopp denne respekten er det både dialog og fellesskapsfølelse står og faller på.
Lettere formynderiske utsagn om at ingen har vondt av å delta på en skolegudstjeneste, har et distansert, metodisk agnostisk perspektiv. Barn skal også med tiden oppøve slike nødvendige, kritiske og distanserte blikk, men så lenge de er barn, går de og bør de få lov til å gå inn i situasjoner med hele seg, uten forbehold eller ubestemmelig utilpasshet.
Mens det er foreldrenes oppgave å følge med på hva som skjer på skolen og ta stilling til det på seg og sine barns vegne, er det skolens oppgave å legge praktisk til rette for individuelle behov og å dempe konfliktnivået snarere enn øke det. Og det er hele samfunnets oppgave å forhindre at individuelle valg blir identitetspolitiske brannfakler.
LES OGSÅ: Her går de fleste på skolegudstjeneste – også muslimene
Alle skal?
Julen fremheves ofte som en tid for inkluderende hygge. Men hva når det vennlige «alle skal med» blir til det utilbørlige konformitetskravet «alle skal med»? Da får det moralske overtoner og blir en måte å teste ut vilje til å la seg integrere i noe som feilaktig er definert som et uttrykk for felles verdier.
På den måten får julefeiringen en politisk funksjon. Det vil ikke være første gang i historien en religiøs høytid får en politisk rolle.
Men denne politiske funksjonen kan komme til å undergrave julens kristne mening på måter som kan vise seg minst like effektive som den økonomiske utnyttelsen av høytiden.