For noen år siden oppsøkte en dypt deprimert Paal Andre Grinderud psykolog for å få terapi. Han følte seg avvist. Psykologen ønsket ikke å snakke om det som var viktigst for ham. Han oppsøkte en ny – men ble avvist igjen. Ingen ville ta utgangspunkt i gudsbildet og de religiøse spørsmålene som livskrisen hans var knyttet til.
LES SAKEN HER: Fikk ikke snakke om Gud i terapirommet
Grinderud fortalte om opplevelsene sine i Vårt Land tidligere i år. Erfaringene ligner på noe bloggeren Sigrun Tømmerås har fortalt i Tidsskrift for Norsk psykologforening: Hun vokste opp i et voldelig og pietistisk miljø, hvor religionen formørket mye av hennes barndom og voksenliv og ga henne skyldfølelse og angst. Da hun omsider oppsøkte psykolog, ble hun møtt med forutinntatte og normative religiøse oppfatninger og en manglende forståelse av hvor viktig og alvorlig religionen var for henne.
Mange har hørt lignende fortellinger, om hvordan religiøse tema blir avvist og ignorert i terapirommet, og om usikre psykologer som sender pasientene videre til presten med sine vanskelige trosspørsmål. Hvorfor skjer dette? Hvorfor kastes Gud ut av terapirommet?
LES MER: En kamp å være kristent i et land som er så rikt
Religion tabu?
For omtrent ti år siden nærmet jeg og min medstudent Lene Berggraf oss slutten av psykologstudiet. Fremdeles hadde ikke religion eller religiøsitet vært nevnt i undervisningen. Vi hadde til og med en opplevelse av at faget skapte negative holdninger til religion, noen ganger kunne forelesere komme med harselerende og nedsettende kommentarer med religiøse hentydninger. Vi stilte oss spørsmålet «Er religion tabu i psykologien» og bestemte oss for å undersøke nærmere. I 2005 gjennomførte vi en landsomfattende spørreundersøkelse av psykologistudentenes erfaringer og holdninger til religion i psykologien og utdanningen.
Resultatene bekreftet våre opplevelser. Over 90 prosent av studentene svarte at de ikke opplevde at menneskers religiøse tro ble vektlagt i psykologutdanningen. En av tre mente at psykologifaget har en «stereotyp oppfatning av religiøse mennesker». 15 prosent svarte at de hadde opplevd at troende ble latterliggjort i undervisningen. Samtidig mente de fleste at kunnskap om religion og religiøsitet er viktig for å utdanne gode psykologer, og at religion lå innenfor psykologifagets område. Nærmere 80 prosent av studentene ønsket selv å få religion som tema psykologutdanningen.
Få religiøse psykologer
Psykologiens forhold til religion har aldri vært spesielt godt. Psykologer er mindre religiøse enn folk flest, og er faktisk den minst religiøse av alle akademiske faggrupper. Religion har tradisjonelt sett ikke blitt ansett som en del av psykologenes felt.
Likevel kan resultatene fra vår undersøkelse tyde på at dette er i ferd med å endre seg. Psykologistudentene var riktignok mindre religiøse enn den norske befolkningen generelt, men de ga i stor grad uttrykk for positive holdninger til å inkludere den religiøse dimensjonen i psykologien. Det viktige er ikke om psykologer selv er religiøse, men at de viser åpenhet og interesse for pasienters religiøsitet.
I likhet med studentene, mener jeg at Gud må inn i terapirommet. Ikke for å ta over prestens eller imamens oppgaver, men for å kunne møte pasienten «som et helt menneske med kropp, sjel og ånd», slik Stortingets opptrappingsplan for psykisk helse slår fast at vi skal. Religion kan virke som både ressurs og problem for den enkelte pasient som søker hjelp. Noen ganger, slik som for Sigrun Tømmerås, er den begge deler. Å bli møtt med forståelse kan gjøre det mulig å sortere vekk det destruktive og samtidig sitte igjen med en meningsfull gudstro. Kanskje er det nettopp denne sorteringen en del terapeuter skygger unna. Kanskje er de redd for å bevege seg inn på prestens og imamens område?
LES MER: Tar Gud inn i terapirommet
Kompetent
En religiøs leder eller sjelesørger er ofte mer kompetent enn en psykolog til å veilede mennesker i troskrise. Hun eller han kan ofte hjelpe mennesker til å sortere i vanskelige følelser og opplevelser. I enkelte tilfeller har imidlertid opplevelsene satt for dype spor hos personen: De nære relasjonene lider, de fungerer ikke på jobb og i familien. Da er psykologen mest kompetent til å hjelpe. Men selv om man flytter seg fra kirken til terapirommet, forsvinner ikke de åndelige behovene på veien. Som en pasient en gang sa til meg: «Du må forstå hvor viktig troen min er for meg for å virkelig forstå hva jeg sliter med.»
De siste tiårene med forskning har lært oss at det ikke er mulig å trekke skarpe skiller mellom det kroppslige, psykologiske og åndelige. Vi fungerer ikke som adskilte deler, men som hele mennesker. Selv de mest kroppslige sykdommer påvirkes av psykologiske faktorer, og psykologisk lidelse kan få fysiologiske følger.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Avviser mange mennesker
Den åndelige dimensjonen er gjennomgripende og vil for mange være en uunngåelig del av den psykologiske krisen eller lidelsen de opplever. En troende pasient som sliter med depresjon etter å ha mistet noen de er glad i, vil naturlig bringe opp spørsmål om hvor Gud er. Grinderud opplevde at Gud hadde forlatt ham, mens andre kan oppleve et grenseløst sinne over at Gud ikke grep inn og stoppet det tragiske fra å skje. Andre igjen kan finne trøst og støtte i troen sin gjennom det som er vanskelig.
Å avvise slike opplevelser er å avvise en stor gruppe mennesker med behov for faglig hjelp.