«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Slik har det stått i Grunnlovens paragraf 16 siden 21. mai 2012, da det såkalte skillet mellom staten og Den norske kirke fant sted.
Likevel finner jeg ofte leserinnlegg i både lokal- og riksmedia, der sinte innsendere spør om det ikke er på tide å skille stat og kirke. Det tyder på minst to ting: Grunnlovsendringer bryr ikke folk flest. Og ryktet om statskirkens død er betydelig overdrevet (i den grad noen har fått det meg seg, som nevnt).
LES SAKEN: Lover fortsatt penger til kirken
Forliket som førte fram mot grunnlovsendringene, ble til etter et intenst gruppearbeid på Stortinget. Uten «folkekirke» sentralt plassert i ny lovtekst, hadde det garantert ikke blitt noen avtale.
Bordet fanger
«Folkekirke» har lenge vært en del av Den norske kirkes visjon, og det har fått solid fotfeste på Stortinget de senere årene. Ingen vil være mot folkekirke. Når begrepet først er kommet opp, fanger bordet lenge. Slik legges premissene for kirkens fremtid.
I Sundvollen-erklæringen fastslår Høyre og Fremskrittspartiet oppskriftsmessig at «Både samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom kirke og stat.» Men så kommer det: «Regjeringen legger vekt på at Den norske kirke er av stor betydning for mange nordmenn, og vil føre en politikk som sørger for at kirken opprettholder statusen som en folkekirke for alle.»
LES OGSÅ: Utlendinger avverger norsk prestekrise
Trygge dager
Politikerne vet imidlertid at et trossamfunn ikke kan pålegges noe annet enn å følge vanlige lover og regler. Det eneste myndighetene kan gjøre for at kirken skal kunne oppfylle ambisjonene i Grunnloven, er å legge til rette for fortsatt landsdekkende virksomhet – og håpe at folket ikke merker så stor forskjell på statsstyrt og selvstyrt kirke.
Når kulturminister Thorhild Widvey i dag presenterer høringsnotatet «Staten og Den norske kirke – et tydelig skille», gjør hun det i tråd med alle folkekirkepolitiske føringer som har vært lagt: Staten og kommunen skal fortsatt betale for kirkens virksomhet, og ansvaret for dette skal fastslås i en religionslov når dagens kirkelov forsvinner.
LES OGSÅ: Den rause, tomme kirken
Så sent som i går skrev prost Asgeir Sele på kronikkplass at Den norske kirke snart må «vinka farvel til trygge dagar på offentlege budsjett». Han viste blant annet til magasinet Strek, som i vår brukte 50 sider på å beskrive ulike kontingent- og gavebaserte finansieringsmodeller. Nå tyder signalene på at det blir trygge dager på et kirkelig budsjett fylt opp av offentlige penger.
Prestetvang
Widvey foreslår riktignok ikke å lovfeste nivået på de offentlige bevilgningene, men igjen er det folkekirkebordet som fanger: En nedjustering av dagens pengenivå vil gjøre det umulig å nå de mål som politikerne har satt.
Og når statsråden til alt overmål – for «å bekrefte Den norske kirke som en landsomfattende kirke, med prestetjeneste over hele landet» – foreslår å tydeliggjøre lovbestemmelsen om at det skal være en prest i hvert av Den norske kirkes 1.280 sokn, vil det bli umulig å skru til pengekrana i overskuelig fremtid.