Den rene hånden er ikke for den vantro

Vårt Land og Dagen er av de få avisene i Norge som fortsatt debatterer bibelsyn. Tilsynelatende er det et tema som er passé, kun for de helt spesielt interesserte.

Så møter vi islamsk fundamentalisme og blir tvunget til å gå inn i en vanskelig materie, som også får den følge at vi må rette søkelyset mot fundamentalistisk tenkning i kristne miljøer.

Den siste tiden har det både på Verdidebatt.no og i Vårt Lands spalter vært debattert hvordan vi skal forholde oss til Bibelens autoritet. Espen Ottosen skrev kronikk mandag, og onsdag svarer Atle O. Søvik og Jan-Olav Henriksen med følgende kraftsalve: «Den posisjonen Ottosen fremtrer i offentligheten med når det gjelder Bibelen, svekker dens autoritet både der og blant troende».

Jeg skal ikke legge meg for mye opp i ordskiftet mellom Misjonssambandets talsmann og teologene på MF, men er overbevist om at dette er et viktig tema å diskutere. Bibelsyn kan nemlig ha stor innvirkning på det livet vi lever og både på politikk og storpolitikk.

Min bror, islamisten. Tirsdag kveld ble jeg styrket i denne oppfatningen. Da hadde NRK erstattet en planlagt norsk dokumentar med den høyaktuelle og prisbelønte britiske dokumentaren «Min bror, islamisten» fra 2011. Slutten av juli er vel ikke høysesong for å se dokumentarer, men det var et klokt journalistisk valg av NRK å sende nå. De mange parallelle konfliktene i Midtøsten og i Irak og Syria aktualiserer temaet, og med den tilhørende oppgradering av trusselsituasjonen i Norge.

Filmskaperen Robert Leech bestemte seg for å lage en dokumentar om stebroren Richard Dart som i 2009 konverterte til islam. Richard blir Koran-fundamentalist, tar navnet Salahuddin og gjennomgår en sterk radikalisering, som skremmer familien. Ikke uten grunn. Briten ble etter hvert terrorist, noe Leech har laget dokumentar om. Det skal sendes i NRK om ikke så lenge. «Min bror, islamisten» kan sees på Nrk.no

Skremmende. I møte med islamsk fundamentalisme møter jeg to hovedtyper av reaksjoner. Folk flest gir uttrykk for at dette er skremmende. Denne reaksjonen er også typisk for de fleste kristne, men jeg hører også noen som er besnæret av fellesskapet, resultatorienteringen den sterke og kompromissløse troen. Men når det slår ut i terrorisme, er det ingen som gir sin støtte.

Men det er et vesentlig punkt i utviklingen mot det ekstremt radikale. Dette punktet handler om Koranen som autoritet og en bokstavelig fortolkning av hvert ord som står i skriften. Det ser ut til at en fundamentalistisk innstilling til Koranen er en viktig vei videre mot ytterligere radikalisering.

Slik er det heldigvis ikke når det gjelder kristen fundamentalisme, vil tilhengerne av bibelfundamentalisme hevde. De har rett i at her er det ingen blåkopi, men vi ser noen tendenser som likevel bør bekymre. Noen tar for eksempel stilling til Midtøsten-konflikten på det de mener er et tydelig bibelsk grunnlag.

Det gamle testamente. Noen av mest bastante forsvarerne av Israel baserer sitt syn på grenser og kart som er beskrevet i Det gamle testamente i Bibelen. De har en tanke om at alt som skjer i Midtøsten nå, er forutbestemt av Gud. Israel er Guds øyensten, og det nytter ikke å kjempe mot hans tanker med Israel. Når dette blir den enkle rettesnoren for holdningen til den svært så sammensatte konflikten, nærmere man seg samme sjablongtenkning som enkelte muslimer omgir seg med.

«Allahs vilje vil skje», sier muslimene. I noen kristne miljøer kan vi finne samme fatalisme. Det spiller ingen rolle hva vi gjør. «Guds vilje vil skje uansett. Vår oppgave er å lese Bibelen for å finne ut hva som skal skje»

Det er ikke bare muslimske miljøer som trenger å bli utfordret på synet på skrifttroskap. Det gjelder også en del kristne miljøer. Når de med Bibelens kart i hånden støtter jødiske bosettere på Vestbredden, er det et eksempel på at skriftsynet kan få realpolitiske konsekvenser.

Richard ble til Salahuddin. Stebroren opplevde at han stengte seg inne i en festning for å beskytte seg mot verdens ondskap. Løsningen ble å kjempe for en muslimsk stat styrt etter sharialover. Han kunne ikke lenger hilse sin stebror med den høyre hånd. «Den rene hånden er for de rene».

Tankene hentet han fra det som for Salahuddin er blitt en hellig bok. Da blir ikke skrifttroskap lenger et honnørord.

Diskuter på verdidebatt.no