Skjør Sudan-fred

For fire år siden kunne utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson motta velfortjent skryt for sin og Norges innsats som bidro til fredsavtale mellom Nord- og Sør-Sudan. Den omfattende fredsavtalen (CPA) gjorde slutt på 20 års borgerkrig som hadde kostet mer enn to millioner sudanere livet. Avtalen rommet samarbeid og deling av makt og oljeressurser mellom den islamistiske regjeringen i Khartoum og de kristne opprørerne SPLA i sør, med sikte på valg i 2009 og folkeavstemning om eventuell selvstendighet for sør i 2011.

Det var det viktigste og mest løfterike politiske rammeverket noen gang for Sudan, dette afrikanske landet på størrelse med Vest-Europa, med sin kompliserte etniske og religiøse sammensetning og blodige fortid. Fortsatt representerer fredsavtalen Sudans beste håp om et alternativ til permanent krise, fragmentering eller sammenbrudd, for å låne en beskrivelse fra Sudan-historikeren Edward Thomas som forleden innledet til seminar på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi).

Skjørt byggverk. Men verken Thomas eller andre eksperter legger skjul på at CPA er et skjørt byggverk som kan ramle. På fire år har en god del gått bra, men den ambisiøse politiske prosessen ligger langt bak skjema. Folk i sør er utålmodige fordi de ser lite til fredsgevinsten, og det er økende mistro mellom partene. Det er ingen tegn til landreform som sikrer rettferdig eierskap til jorden, og folketellingen som skal danne grunnlag for valget i juli er ennå ikke klar. Trolig vil tellingen gi sør mye mindre andel av landets totale befolkning enn forventet, og dermed også mindre representasjon i politiske institusjoner.