Fakler for Kongo?

Lidelsen er aldri relativ. Den som lider. Men det kan fort se ut som om de folkene som interesserer CNN og media mest, også lider mest. Slik er det ikke. Når norske kunstnere og intellektuelle forsiktigvis foreslår boikott av Israel for å få orden på lidelsen, er det grunn til å spørre: Hva med Kongo? I Kongo raser Afrikas glemte verdenskrig. Over fire millioner mennesker er døde og fem millioner er drevet på flukt siden 1997. Det er tall som flimrer forbi, lidelsen er simpelthen for stor til å begripes. I Gaza kan vi i det minste se rakettene.

Akryl og plast. Norske intellektuelle har de siste dagene uttalt seg ivrig «for» og «imot» boikott av Israel. Symptomatisk nok, men også aldri så lite overraskende, kommer det fram at problemet, det altoverskyggende problemet, er mulighetene (eventuelt mangel på muligheter) til å drive forskning i stridsområdene. Kunstnere er mykere i motstanden, der dreier det seg om solidaritet. Men det blir liksom ikke helt det store, det heller, når en vet at de samme kunstnerne aldri har kjempet til døde for grafikk i akrylplast og offsett, mønstrede klær eller skulpturelle møbler. I noen land ville man gjøre det, de har gjort det. Men det er vel vanskelig å si det om oss.

Gammelt som tiden. Nå skal vi alle være unnskyldt, det er antakelig grense for hvor mye urett vi klarer å ta inn over oss. Og da snakker vi ikke om den uretten filosofene og moralistene snakker om, men uretten i egentlig forstand, den med stålblikk. Dette vesenet er gammelt som tiden selv, og det sluker de svake like lett som en hval sluker en stim småfisk. Både i Gaza og Kongo og alle steder hvor mennesker lider til døde. Uretten har tilsynelatende sine egne lover. Den treffer ikke sansene, men knuser hverdagen. Denne uretten er en egen verden med dystre landskaper, bleke himler, en kald sol og nådeløse stjerner.