Er vi nå så sikre?

Jeg tror ikke det. Hvorfor selger pave Benedikt XVIs bok om Jesus fra Nasaret i millioner og overgår Harry Potter på salgslistene? Og selv om Benedikts bok nå etter flere uker på førsteplass har ramlet ned på andre, er det en bok om den søkende pilegrim på vei mot Santiago som ligger på førsteplass.

Jeg tror bestemt at Gud som fantasi, en Gud som vi skaper i vårt eget bilde, etterlater oss ubotelig ensomme. Antakelig er gamle kirkefader Augustins ord om at mennesket først finner hvile og ro når det hviler i Guds hånd, noe som heller gjenkjennes av det moderne mennesket. Først når Gud blir alt i alle og på den måten tar oss tilbake i det vi opprinnelig var skapt for å være, skapninger på vei fra noe til noe, befris vi fra angsten og uroen, fra tvilen og fortvilelsen. Blant noen av det forrige århundres fremste tenkere er denne angsten og denne uroen, ikke minst sett i lys av to verdenskriger, blitt utlagt som nettopp menneskets kolossale ensomhet. Men det finnes også andre, som ser at vi er i det godes hender, i Guds hender.

Nå er det slik, paradoksalt nok, at åndløshet forutsetter ånd. Søren Kierkegaard så det og gjorde seg munter over dem som ikke skjønte at fornektelse av kristendommen allerede forutsetter at kristendommen har slått rot. Så når selvbestaltede eksperter og bedrevitende gjør seg kloke på å si at alminnelige mennesker i dag hverken tenker eller føler i denne sammenhengen, må man med all god grunn spørre hvem disse «alminnelige» er. Heller kan man vel si at kristendommen – rett praktisert – er en klar motkultur til det sekulariserte, som ser ut til å fremme egoisme og kynisme fremfor å bekjempe den. Og den springer ut av noe som nettopp ikke er fantasi, men milliarders erfaring. Ville det ikke til og med lette på mange av kirkens byrder om man vendte sin sjenanse ryggen og i større grad meddelte at kristendommen fremdeles er kulturbæreren i det norske samfunn. Kirken er der, men lever ofte i skremt servilitet i en ghetto. Heller burde den rive grensene og for enhver pris få i gang en samtale med kulturen omkring seg. Kirken som en motkultur til alt som smaker av avhumanisering og forflating av det menneskelige. Den har noe å dele. Men da må vi også bryte gammel norsk tradisjon for ikke å vise vår tro utad.