Jesustroende muslimer

I mange land praktiserer man systematisk forfølgelse av mennesker som endrer livssyn. I 13 muslimske land risikerer man fremdeles dødsstraff dersom man konverter eller blir ateist, i en rekke andre kan man bli dømt til fengsel eller tortur, man kan miste foreldreretten for barna sine, eller risikere å bli straffet av familie eller fundamentalistiske grupper.

Skal kristne misjonsorganisasjoner likevel drive misjon i slike land? Det har i mange år vært et vanskelig spørsmål. På den ene siden er det svært problematisk å påvirke noen til å gjøre et valg som kan få ufattelige omkostninger. På den andre siden ble den kristne kirke grunnlagt nettopp i en slik situasjon. I Romerriket opplevde de kristne bølger av forfølgelse fram til år 313. Under lidelsene trøstet man seg med Jesu ord om at «den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det».

Lørdag intervjuet Vårt Land Frikirkens Terje Bjørkås, som sier at «om en muslim kommer til tro på at Jesus er veien til frelse, og bekjenner det i sitt hjerte, er det viktigere enn at han proklamerer det på torvet i landsbyen». Den norske misjonæren «Petter» bruker uttrykket «jesustroende muslimer» om mennesker som fortsatt deltar i familiens bønner og moskeens feiringer, men samtidig tror på Jesus.

Med andre ord møter man ekstreme situasjoner med pragmatisme. Det kan være en nødvendighet i disse landene. Samtidig vil dette aldri være noe annet enn en nødløsning. Det normale, og eneste akseptable, er at mennesker som endrer livssyn får praktisere dette fullt og helt, uten fare av noe slag.

Derfor er det viktig å legge press på stater som ikke anerkjenner religionsfriheten. Derfor er det viktig at dette prioriteres av Utenriksdepartementet. Men kampen må føres gjennom organisasjoner som jobber med religionsfrihet. Slik innsats bør få økt støtte. På denne måten kan vi ikke bare støtte lidende medkristne, men også opprettholde bevisstheten om at det normale for en kristen er å praktisere troen som et åpent og bekjennende medlem av en lokal menighet.