Mandag er det valg. Årets kommune- og fylkestingsvalg ser ut til å bli et av de mest spennende noensinne. Store velgermasser er på vandring, og temperaturen er til tider svært høy. Konfliktnivået er høyest i en sak som både er lokal, nasjonal og global: Begrensingen av klimaskadelige utslipp. Valgkampen startet med et bompengeopprør som delvis ser ut til å fisle ut, selv om bompengelistene får høy oppslutning noen steder. Nå i sluttfasen ser vi derimot en tydelig økning for partier med en grønn profil.

Mange av de store rikspolitiske stridstemaene har i realiteten lite med lokalvalget å gjøre. Sentrale politiske spørsmål som en ansvarlig forvaltning av vårt lands oljeformue, en realistisk sikkerhetspolitikk og en human og balansert innvandringspolitikk er helt avgjørende spørsmål som i liten grad blir avgjort i et lokalvalg.

Her skiller klimakrisen seg 
tydelig ut. Den er et globalt problem med lokale årsaker. Arealplanlegging, kollektivtrafikk, trafikkregulering, næringsutvikling, skole- og barnehagestruktur, nedbygging av matjord, offentlig bilpark, listen over lokalpolitiske vedtak som er helt avgjørende for å få ned klimautslippene er svært lang. Det eksisterer ikke et stort enkeltutslipp i Kina eller USA som kan skrus av etter ordre fra lederne i G7. Det er summen av valgene som tas av enkeltmennesker, familier, organisasjoner, bedrifter, kommuner, fylker, delstater, stater og unioner over hele verden som vil avgjøre om vi unngår en katastrofal global overoppheting.

Det betyr noe hva lille Norge gjør. Det betyr noe hva Stavanger, Senja og Sykkylven gjør. Det betyr noe hva som skjer på Madla. Om innbyggerne på Kvitsøy sluttet å betale skatt ville ikke det påvirke statsbudsjettet med en brøkdels promille. Men alle må gjøre sitt. Noen må i rettferdighetens navn betale mer skatt enn andre. Slik er det også i klimaspørsmålet. De som slipper ut mest, har størst ansvar.

En generasjon kan måles på hvordan den møter en eksistensiell utfordring. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre måtte stå opp mot nazisme og fascisme. Vår generasjons eksistensielle utfordring er den truende klimakrisen. Det er prøvelsen vi skal måles på. Det er ingen generasjon i historien som har hatt større klimagassutslipp enn vår. Og den samme generasjonen har hatt rikelig med tid og kunnskap til å gjøre noe med problemet.

Som kristne mener vi at vi er mennesker skapt i Guds bilde, og at vi har et forvalteransvar for skaperverket. Vi er utstyrt med de ressursene og evnene som trengs for å utøve dette ansvaret. Det er viktig å ikke bli motløs og avmektig i møte tilsynelatende uoverkommelige hindre. I Kina erstattes forurensende busser med el-busser i en rasende fart. I Storbritannia er den forurensende kullkraften på vei ut. I Oslo er lufta renere enn på mange år.

I en normalsituasjon er det naturlig og riktig at man stemmer på det partiet man er mest enig med, helheten tatt i betraktning. Men det finnes situasjoner som krever spesielle tiltak. Mye tyder på at vi står overfor en slik situasjon akkurat nå. Kloden står overfor trusler om ødeleggelser vi ikke har sett maken 
til i demokratiets historie.

I nettopp dette valget kan det derfor være rett å gi en tydelig melding til politikerne om at retningen er feil. Det er avgjørende at vårt folkestyre viser at det er i stand til å ta ansvar for framtiden, og se ut over kortsiktige behov.

Hvilket parti du mener har den beste helhetlige politikken for å møte klimaendringene avgjør du best selv. Et opplyst folkestyre og et deltagende demokrati er vårt viktigste virkemiddel mot klimaendringene.

Godt valg.