Vi er nå ved påskehøytidens begynnelse, den første dag i den stille uke. Alle som følger kirkeåret vet at Jesus i går red inn i Jerusalem på et esel. Vi vet også hva som skal skje med ham denne uka: Jesus skal spise sitt siste måltid med sine venner, han skal svikes og tortureres, og han skal dø på et kors. Så venter også påskemorgens nye liv, Jesu seier over dødskreftene og realiseringen av en ny virkelighet og et nytt fellesskap.
Denne påsken er dermed som alle påskefeiringer som har gått forut, ingenting har endret seg på 2000 år. Samtidig er alt annerledes. Etter all sannsynlighet er 2020 det første året det ikke blir feiret åpne påskegudstjenester i Norges over 1.600 kirker. Vi kan ikke feire påske slik vi pleier.
For mange er det savnet etter hytta og påskefjellet som vil bli størst denne uka. For andre er det anledningen til å samle slekt og venner rundt bordet. Men veldig mange går også glipp av det som gjør påsken til en høytid: Gudstjenestene.
Påsken er kirkeårets mest dramatiske høytid, der hele tilværelsens spekter spilles ut på én uke. Det er død og liv, fellesskap og svik, kjærlighet og sorg, maktmisbruk og fornedrelse. Alt dette ritualiseres gjennom de særegne liturgiene som hører til de ulike påskedagene. Musikken, vekselsangene, tekstlesningene, salmene – vi kan ikke lenger sitte i kirkebenkene og ta del i det.
Hva kan vi gjøre med fraværet og savnet? Kirkene har snudd seg raskt, og det finnes mange muligheter for å se gudstjenester på tv og internett. Påskemusikken kan vi finne på strømmetjenester og i platesamlingene. Og så er dette anledningen der vi gjør hjemmet vårt til en kirke: Vi finner fram salmebok og Bibel, tenner lys og setter fram påskesymboler. Vi må selv ta hånd om vår gudstjeneste, og kanskje kan vi finne gleder også i det.
Det andre verset av Matias Orheims salme Kvardagskristen vil eg vera passer også i høytid i hjemmet:
Kvardagskristen, døypt til yrke
Fødd til kjærleik, skapt av Gud
Vigslar Heim og hall til kyrkje
Kjøkenkrå og handelsbu
LES MER: