«Dagen fiendtlige soldater står på norsk jord, vil de fleste andre politiske debatter framstå meningsløse»

For noen er setningen i ingressen en sliten klisjé. For andre er den et levende og vondt minne om fem år med brutal okkupasjon, matmangel, henrettelser og holocaust på norsk jord. Uansett er historien om 9. april 1940 en viktig påminnelse for oss alle om at sikkerhetspolitikk ikke kan baseres på truslene man står ovenfor i fredstid.

Denne uken la forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd. Generaler kan aldri få nok, men denne gangen har forsvarssjefen svært gode argumenter for en kraftig oppbygging av landets væpnede styrker. Det er få likheter med Norges sikkerhetspolitiske situasjon i dag og på 30-tallet. Norge er i en NATO-allianse som fortsatt er trygg og sterk. Trusselen om en invasjon fremstår som enda mer utenkelig enn det var på 30-tallet.

Men noen likhetspunkter er det. Rivaliserende stormakter ruster opp, og i likhet med 30-tallet, der Tyskland beveget seg mot «omkamp» etter tapet i 1918, framstår nå Russland som å søke en slags omkamp etter tapet av den kalde krigen.

I en slik situasjon må Norge ha et forsvar som er tilstrekkelig til å håndtere umiddelbare kriser på eget territorium, til å ivareta våre allianseforpliktelser, og som ikke er så lite at det skaper et sikkerhetspolitisk vakuum, spesielt i våre store havområder. Når Norge ikke viser muskler i våre nærområder vil land som søker makt gjøre det. Det skaper en unødig spent situasjon i våre grenseområder. Derfor er det bra at forsvarssjefen går inn for en modell med en tydelig defensiv innretning, og at regjeringen nå sier nei til å delta i NATOS rakettskjold.

Det er ikke slik at forsvar er viktigere enn velferd, utdanning eller helse, men den dagen fiendtlige soldater står på norsk jord eller fiendtlige fartøyer hersker i norsk farvann, vil de fleste andre politiske debatter framstå som irrelevante og meningsløse.