Hva ... ???
Det er et massivt problem når lederen for et av landets viktigste museer syns det er greit med barnesex på veggene.
«Bjarne Melgaard «møter» Munch i Munchmuseet med til dels perversitet og sexuelle grenseoverskridelser. Hvorfor er det greit å idyllisere barnesex når vi ellers reagerer med avsky på overgrep?» spør Olav Egil Aune.
Cornelius Poppe/NTB scanpix
Jeg har vanligvis tiltro til ørene mine. Men da Munch-museets direktør Stein Olav Henrichsen med selvsikker stemme, forsvarte – jeg tror det var i «Dagsnytt atten» – maleren Bjarne Melgaards aparte, og etter norsk lov og gjengs folkemoral, forkastelige barnesexfiksering og selvskading på veggene i Munchmuseet, trodde jeg de ramlet av. Når utstillingen «Melgaard møter Munch» begrunnes med at Munch og Melgaard er en slags likeverdige stemmer - om enn i forskjellig tid, er det å gjøre Munch liten. Ikke nødvendigvis kunstnerisk, men moralsk.
Vri seg vekk
Utstillingen reiser «sentrale spørsmål» som det er viktig å snakke med barna om, sier Henrichsen. Er det «sentrale problemstillinger» at en mann eller gutt har tredd plastposen over hodet mens han får utløsning? Er anuspenetrering med pistol akkompagnert av grove tekster en «sentral problemstilling»? Eller en mann som suger en hund som ligger på gulvet med labbene i været? Melgaard har – så vidt jeg kjenner til – aldri problematisert dette. Derimot vrir han seg vekk og påberoper seg «kunstens frihet fremfor menneskets». Når Henriksen påstår at bare barn (som kommer til utstillingen) har en foreldrehånd å holde i og noen å snakke med, der de står, så er det – sagt på den mildeste måten - tøys.
