Bråkete og overfladisk kunstshow
Storslagne digitale plattformer har ikke nødvendigvis så mye å tilføre i kunstformidlingen. Men de kunne hatt det.
Det er som om kunstens fascinasjonskraft har blitt overtatt av teknologien, for alt kretser rundt hvilke muligheter dette formatet åpner, skriver Kjetil Røed om , som for tiden vises på Hadeland Glassverk.
Kjetil Røed
Hvordan skal man se kunst i en digital tid med enorme teknologisk muligheter? Det finnes naturligvis ikke noe åpenbart eller enkelt svar på et slikt spørsmål, men det ble ganske påtrengende da jeg skulle se Vincent van Goghs kunst på Hadeland Glassverk for noen dager siden. Eller, for å presisere, digitale bilder av Van Goghs kunst blåst opp i enormt format slik at det dekket alle vegger i romslige lokalene i gallerirommet. Ingen original van Gogh i sikte, altså, men multimedialt in extremis, for det hele regisseres som en totalfilm rundt betrakteren – van Gogh er plutselig overalt, tonesatt av klassiske svisker med så høy lyd at det skurrer i øregangene.
Hvordan den «hypermoderne Sensory4-teknologien» (for et uttrykk!), som det skiltes med, faktisk brukes i denne settingen gir meg ikke spesielt mye håp for dybden i kunstopplevelsen.
Pirrer nysgjerrigheten?
