Kirkehistoriker og forsker Eivor Andersen Oftestad møter oss i MF-kantina. På den vitenskapelige høyskolen er hun i sluttfasen av et digert forskningsprosjekt. Det går ut på å finne sporene av Jerusalem i Skandinavia gjennom tusen år. Tidligere forsket hun på begravelsestaler fra 15- og 1600-tallet. En tid da døden var et helt annet tilstedeværende premiss for livet enn den er i dag.

– Det var en god dødsforberedelse å jobbe med det prosjektet, sier hun.

Det blir i grunnen lite småsnakk med Andersen Oftestad. Mye handler om menneskelige grunnerfaringer.

– For meg er den kristne livsforståelsen ikke bare noe som kommer utenfra, men noe som kan gjenkjennes i den menneskelige erfaring og i naturens strukturer. Jeg tenker ikke at nå argumenter jeg kristelig og nå gjør jeg det ikke. Det spesifikt kristne faller ofte sammen med det allmennmenneskelige, sier hun og tilføyer nærmest som et program: – Man kan argumentere allment uten å gå på akkord med en kristen grunnforståelse.

Historielinjer

I løpet av inter­vjuet smiler og ler forskeren rett som det er. Hun forteller om St. Hans-feiringer ved Alstahaug kirke da faren var prest i Tjøtta. Det ga åpenbart mange lyse minner. Hun finner likevel grunn til å minne om at hun er et alvorlig menneske. De som leser henne i Klassekampen, Vårt Land og i andre trykksaker har neppe kommet på andre tanker. Temaene hun engasjerer seg i roper alvor: Reproduksjon, seleksjon, tvillingabort, dødshjelp og livsmestring.

– Hvorfor tror du at du er
 nominert?

– Det var morsomt å bli
 nominert. Det er vel fordi jeg har bidratt i en del aktuelle debatter. Jeg prøver å kommunisere i et bredere felt og ikke bare i et internt forum. Jeg startet som spaltist i Vårt Land, og Åshild Mathisen var en god sparringpartner i den fasen. I dag er jeg blant annet spaltist i Klassekampen og går inn i temaer som er kontroversielle og aktuelle som bioteknologi og reproduksjon. Og jeg prøver hele tiden å vise hvordan historien er relevant.

Slik hun gjorde det med boka Vi lager barn der hun trekker linjene 500 år bakover i tid. I boka siterer hun en talsperson for Bioteknologirådet som påpekte at alle leddene i det å lage barn nå er kommersialisert.

– Hvordan skal vi da forhindre at barnet blir en vare? Boka er et bidrag til å svare på spørsmålet. Historien kan vise hvorfor vi tenker slik vi gjør i dag, og at det er mulig å tenke annerledes. For noen dager siden var jeg i en debatt med en Ap-politiker, og hennes eneste perspektiv var kvinnens egen opplevelse. Hun bare lo vekk historie og teori som irrelevant. Jeg mener historiske og teoretiske perspektiver er helt nødvendig for å kunne reflektere over vår egen praksis, sier hun.

Full kontroll

Tidligere hadde man ikke de valgene vi har i dag. I dag er det meste under vår kontroll, og Oftestad mener det er noe godt ved det.

– Jeg syns det er veldig interessant å stille spørsmålet om hva et barn er for oss i dag. Svaret finner du ikke uten å speile det i hva barnet har vært i vår kultur. Fra å være en Guds gave, er det blitt et produkt vi vil ha mer og mer kontroll over. Hele livet er blitt et slikt kontrollprosjekt. Men å være gravid er en grunnleggende opplevelse av usikkerhet. Du har ingen kontroll over fremtiden, og det er en uvant erfaring man i vår tid prøver å kompensere for, sier Oftestad.

Hun peker på at den sterkeste relasjonen mellom mennesker i dag er den mellom foreldre og barn. Forholdet mellom mann og kvinne er blitt for utsatt av oppløsninger.

– Da investerer vi på alle måter
enda mer i barna, mens man tidligere ville tenkt at dette er overlatt til Gud, eller at man må ta livet som det kommer. Den mørkeste angsten er at det skal skje barna noe. Har man ikke en ytre instans å legge den angsten på, blir motivasjonen for å føre en slik debatt desto større, sier hun.

Frimodig

– Hvordan forstår du Petter Dass-tradisjonen?

– Det handler vel om å ikke være redd for å si ting som det er. Frimodighet er fint.

– Og frimodig er du?

– Ja, det tør jeg si. Jeg liker ordet
best når det deles i to: fri og modig. Jeg prøver å være begge deler.

– Hva koster det deg å være i stadig debatt?

– Jeg har ikke kjent på at det koster så mye. Som akademiker har man en plikt å bruke den kunnskap man har. Dessuten kan det bli litt kjedelig å sitte på et kontor og skrive tekster som leses av ti mennesker. Det gir meg mye mer å delta i en offentlig samtale om hvilket samfunn vi vil ha.

Si ifra

Hun tok artium i Harstad tidlig på 90-tallet. Teologi studerte hun på begge fakultetene
i Oslo, idéhistorie på Blindern og kirkehistorie i Roma. I studietida var hun knyttet til Kirkelig fornyelse og miljøet i Gamle Aker kirke der gudstjenestefeiringen tok opp i seg flere trekk fra
katolsk liturgi.

– Da vi etter hvert skjønte at dette var et sidespor, valgte mange av oss å bli katolikker i stedet. Når man bor i Roma og er interessert i kirkehistorie, da er det veldig sært å være lutheraner. Da var det ingen andre alternativer for meg. Jeg har aldri angret på det, selv om kirken er full av begredeligheter.

– Hvordan har det vært å være brysom katolikk?

– Man må si fra der man kan. I hvert fall det man har noe med.

– Hvor er du på en høyre-venstre-skala?

– Det er vanskelig å si. Jeg prøver å være litt prepolitisk. Jeg har alltid irritert meg over politikere som utelukkede snakker opp egen politikk og ned andres, istedenfor å diskutere saken det handler om. Derfor greier jeg ikke å lande på noe parti heller.

Helhet

– Kan vi si du er grunnleggende konservativ?

– Jeg er grunnleggende konservativ, men jeg liker å lese Klassekampen. Jeg er ikke det ene eller andre egentlig.

– Hva slags feminist er du?

– Det er lett å være feminist når man studerer historie og leser om for eksempel hvordan kvinner kunne bli satt i gapestokk for å ha blitt voldtatt av kongens soldater. Samtidig vil jeg si at jeg er mer opptatt av helhet og av humanisme enn feminisme. I vår samtidskultur tror jeg dette helhetsperspektivet er viktigere, sier Oftestad og tilføyer at kanskje kunne Vårt Land hatt en liten pris oppkalt etter Petter Dass sin sam­tidige Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716).

Engelbretsdatter omtales som vår første forfatter som i perioder klarte å leve av det hun skrev. Både Petter Dass og Thomas Kingo hyllet henne som en stor salmedikter.

– Jeg tror jeg heller ville møtt Dorothe Engelbretsdatter enn Petter Dass, sier hun.

ÅRETS NOMINERTE:

Hans Petter Foss lånte til langt over pipa for å redde Bok & Media

Sunniva Gylver vil være svovelpredikant med lyst sinn