Vil styrke pressen med ny lov

Denne sommeren har kulturminister Trine Skei Grande et forslag til ny medieansvarslov ute på høring. Loven er først og fremst en samling og oppdatering av de reglene som allerede finnes om rettslig ansvar i ­mediene. Men Grandes ambisjon favner bredere: Hun vil styrke den frie pressen som et bolverk mot manipulasjon og hets.

– Sterke og uavhengige ­redaksjonelle medier er den beste medisinen mot «falske nyheter», hatefulle ytringer og andre utfordringer på ytringsfrihetsområdet, uttaler hun i en pressemelding.

Tillit under press

Grandes appell svarer til fremveksten av et hardere offentlig ordskifte og useriøse aktører som ­utfordrer tradisjonell nyhetsdekning. Spredning av usannheter ­under valgkampen i USA fra ­russiske «trollfabrikker» er et kjent ­eksempel. ­Temaet er høyaktuelt, men så langt har få k­ommentatorer spisset ­blyanten. En som har gjort det, er ­Dagbladets Marie Simonsen.

– Det er ikke noe nytt av ­tilliten til mediene er under press. Samtidig har det oppstått nye utfordringer med medier som ikke følger pressens egne etiske standarder, men likevel kaller seg avis. Da konkurrerer de om troverdigheten til de tradisjonelle mediene, sier Simonsen.

På dagbladet.no etterlyser hun en debatt om hvem som vil falle innenfor loven, med den statusen og de privilegiene det innebærer – og hvem som skal ekskluderes.

Simonsen viser til at loven skal være løsrevet fra pressens egen selvjustisordning, Vær varsom-plakaten og Pressens Faglige ­Utvalg (PFU).

– Det er et viktig prinsipp. Men hvordan definerer vi da hvem den skal omfatte? spør hun, og viser til at dette trolig er noe domstolen må avgjøre i praksis

Ansvar

Arne Jensen er gene-
ralsekretær i Norsk Redaktørforening (NR) og har vært en forkjemper for den nye loven. Han peker på at den allerede er klart avgrenset til «medier som ­driver med regelmessig journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt.»

– Lovverket må ha noen ­objektive rammer for hvem det skal gjelde for. Fyller du ansvaret og forpliktelsen, blir du ­omfattet. Jeg er ikke sikker på om det er så vanskelig.

En som nettopp har blitt tatt opp i NR, er Hans Rustad. ­Rustad er redaktør for islamkritiske ­Document.no. Nettstedet ble utelukket fra klageordningen PFU tidligere i år, ettersom det da ikke var medlem i noen av presseorganisasjonene.

– Vi er opptatt av at den demokratiske samtalen skal fungere, og da vil vi være en del av presse­institusjonen. Vi har ikke noe å skamme oss over, sier Rustad.

Rustad har også før innmeldelsen sagt at han følger de etiske retningslinjene i Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

– Styrker pressen

– ­Trenger vi en lov om ansvar når vi ­allerede har en egen selvjustis­ordning, Arne Jensen?

– Ja, blant annet fordi selv­justisen er en frivillig ordning. De fleste deltar i denne ordningen, men sett fra samfunnets ståsted kan ikke frihet og ansvar bygges på en selvdømmeordning alene.

De formelle rammene en slik lov gir kan være med å styrke respekten for pressen, mener ­Simonsen.

– Til syvende og sist ­handler alt om troverdighet. Både ­redaktører og journalister er svært opptatt av å bevare den. Da kan det å kunne vise til flere regler, regler vi ikke har funnet på selv, bistå oss.

Denne troverdigheten har ­mediene samtidig selv ansvar for å opprettholde, påpeker hun. Hun bruker Trumps angrep på mediene i USA som et eksempel på at pressen selv har tatt grep.

– Aviser som New York Times og Washington Post bestemte seg for å satse på god journalistikk. Mange har sett at det også har gjort dem bedre.

LES OGSÅ: Grande jakter bredt livssynsforlik