– Når kirken er skilt fra ­staten og kirkeloven blir borte, ­faller grunnlaget bort for dagens ­ordninger. Vi ønsker en ny ­ordning som videre­fører og for­sterker dagens, sier ­direktør ­Øystein Dahle i KA.

Utsagnet kom under ­forrige uke, da klima- og miljø­minister Ola ­Elvestuen inviterte til det siste av fire innspillsmøter om ny kulturminneplan. En ny stortings­melding om kultur­minnepolitikken skal etter ­planen legges fram for Stor­tinget våren 2020.

Ny lov

Å ta vare på kirkene koster, og det er uklart hvor ­regningen i framtida skal ­sendes. Øystein Dahle fra KA Arbeidsgiverorganisasjon for­ ­kirkelige virksomheter minnet om at ­Stortinget i år behandler ny lov for tros- og livssynssamfunn. Denne vil trolig fjerne grunnlaget for dagens forvaltningsordning, hvor kirkelig fellesråd, biskop og Riksantikvaren samhandler om kulturminne­forvaltningen.

– Det lokale ansvaret for drift og vedlikehold regner vi med vil videreføres, det er imidlertid uklart hvordan staten vil organisere kulturminneforvaltningen av kirkene. Dette skaper vakuum og usikkerhet. Den norske kirke har et akutt behov for en ny måte å regulere kirkebyggene på som bygger på nye forutsetninger, sa Dahle.

LES OGSÅ: Kompetanse for verneverdige kirker i hvert bispedømme

– Særskilt regelverk

Omtrent 200 kirker fra middelalderen er automatisk ­fredet. De andre kirkenes ved­likehold avhenger av et regelverk med rot i den avviklede stats­kirkeordningen. Den ga staten adgang til å regulere lokalkirkelige forhold. Da kirken på Røros for et tiår siden skulle restaureres for 72 millioner kroner, var det etter samråd mellom kirkelige og kommunale organer og i nær forståelse med Riksantikvar og departement.

Røros kirke var blant de som har status som listeført, ikke ­fredet, av Riksantikvaren. Det ­betyr at det var biskopen som gjorde vedtak om endringer. Riksantikvaren skulle bare ha tilsendt saken for å kunne gi faglige råd. Kirka stod ferdig ­restaurert i 2010. Tre år etter bestemte Riksantikvaren seg for å fjerne riset bak speilet og ­droppet ­planen om å frede ­kirken. Røros kirke er så godt tatt vare på at fredning ikke lenger var nødvendig.

– En slik forvaltning var ­regulert av et særskilt regelverk som forutsetter statskirke­ordningens adgang for ­staten til å regulere lokalkirkelige forhold, påpeker 
Dahle.

LES OGSÅ: Verneverdige klenodier er en byrde

Vil frede

Byantikvaren i Oslo tok i fjor til orde for å frede f­lere av kirkene som er aktuelle for bruksendring. På innspills­møtet tok ­byantikvar Janne Wilberg til orde for fredning av et bredt ­utvalg av kirker bygd etter 1850.

– Det er en viktig gruppe kultur­minner uten vern, sa hun og brukte Trefoldighetskirken i Oslo som et eksempel.

KA er ikke imot fredning av ­kirker, men fore­trekker en ­verning. Dahle sier det er bedre at et stort antall kirker vernes, enn at bare et utvalg f­redes. Siden en fredning er mer vidtrekkende, ­begrenser det kirkens involvering i beslutninger om ­endringer. ­Dahle minner om at det har vært en spenning ­mellom Riksantikvaren og kirkelige instanser.

– For 20 år siden brukte noen Riksantikvaren som et skjellsord i kirkesammenheng. Nå er det oppstått et mye bedre tillitsforhold og en vilje til å koble inn RA tidlig slik eksemplet fra Røros ­viser. Dette handler både om en større bevissthet i ­kirken av de store ­verdiene som kultur­minnene ­representerer, og en vilje hos Riksantikvaren til å ta hensyn til kirkelige behov, sier Dahle.

LES OGSÅ: Hauge-arven er i fare

Røros kirke

KA håper på en ambisiøs melding. Etterslepet for sikring og vedlikehold av 1633 ­kirker er beregnet til å være på minst ti milliarder kroner. KA forventer derfor konkrete mål, virke­midler og tiltak som kan sikre den nasjonale kulturarven som kirken forvalter.

KA ønsker særlige bestemmelser i kulturminne­loven for kirke­bygg som gjør at verneordningen kan tilpasses på en god måte. ­Slike særbestemmelser finnes for ­eksempel for samiske minner og for fartøy.

– Kirkene er levende kulturminner som brukes aktivt til gudstjenester. Bygget må derfor kunne endes slik at det passer et aktivt liturgisk liv, sier Dahle. Her har kirkelige og antikvariske myndigheter arbeidet godt sammen for å finne gode løsninger.

Han viser til eksemplet fra ­liturgireformen der det ble vektlagt at presten skal kunne stå bak alterbordet. Det førte til at det ble laget maler i samråd med Riks­antikvaren på hvordan en slik tilpasning kunne skje. Også fjerning av ­benker for å gi plass til kor, orkester og forestillinger er gjort i dialog med Riksantikvaren.