Tror på grønn revolusjon nedenfra

I det som en gang var en søplete stripe mellom to gater på Grefsen i Oslo finnes det et løfte om en liten hage. Det vil si, nå – i mars – hviler plantene under snø og rusk. Men om ikke lenge begynner jorda å røre på seg igjen.

De to siste somrene har Kari Gåsvatn drevet geriljahage med reddiker, sukkererter, bladbete og ringblomst på det kommunale arealet. Den «opprørske» hagen har blitt høvlet ned av kommunens krattklippere og møysommelig dyrket opp igjen. Den har gjennomlevd tidenes tørkesommer og gitt Gåsvatn og andre interesserte et kortreist tilskudd til husholdningen.

Fingre i jorda

Gåsvatn er ikke alene om å ta spaden fatt.

– Det er en dyrkebevegelse på gang nå. Vi driver på i pallekarmer og på balkonger og tak, med bikuber og høns i hagen, er med i andelslandbruk eller abonnerer på matkasser rett fra bonden.

I den ferske boka Geriljahagen setter hun lokal småskaladyrking opp mot det mer profittstyrte industrilandbruket. Gåsvatn, som er mangeårig journalist og kommentator i Nationen, ser sin egen åkerflekk som et lite stykke motmakt i en verden der store konsern legger premissene for hva som havner på matfatet vårt.

– Til syvende og sist handler det om å ta maten tilbake. Å grave i jorda passer ikke for alle, men vi må kunne stille spørsmål ved hvordan maten vår blir til og hvem som tjener på den.

Gåsvatn etterlyser sterkere bånd mellom byfolk med grønne fingre og bønder i distriktene. Den norske by-land-debatten opplever hun som polarisert og nokså «ulvesentrert». I Tyskland, hvor hun selv holder til deler av året, er tonen annerledes.

Tysk aktivisme.

– Berlin ga meg en aha-opplevelse. Det var der jeg våget å begynne å skrive om landbruk og nye måter å tenke om landbruket på, forteller Gåsvatn, som først og fremst har bakgrunn som politisk journalist.

I Tyskland, hvor det industrielle landbruket er markant, finnes det en høylytt opposisjon som krever bevaring av mer naturnær drift. Dessuten eksisterer det en bred alliansen mellom bønder, forbrukere og organisasjoner for miljø og utvikling. Det er ikke minst synlig under januarmessen Grüne Woche – grønn uke – i Berlin.

– Grüne Woche avdekker et stort folkelig engasjement for landbruk og mat, leder an av bøndene selv. Folk trekker ut i gatene og det har vært demonstrasjoner med opp til 50.000 deltakere.

Gåsvatn har ikke noe godt svar på hvorfor mobiliseringen på tvers virker å være sterkere i Tyskland enn i Norge. Her til lands har ungdomsorganisasjoner som Natur og Ungdom og Spire (Utviklingsfondet) engasjert seg for et alternativt jordbruk. Flere må følge i deres fotspor og åpent støtte de som driver mer naturnært, mener hun.

LES MER: Jordbruk utan jord

Kunnskap om kua

Geriljahagen peker mot et lokalt forankret landbruk på naturens egne premissers. En matproduksjon uten bruk av sprøytemidler, genteknologi, importert kraftfôr og monopoliserte frø.

– Jeg har selv vokst opp med «gammeldags» landbruk. Måten gården vår ble drevet på hadde noen kvaliteter som vi i dag kanskje tror er utdaterte.

En ku som bare spiser gress, vokser saktere og produserer mindre melk. Når husdyrene får være del av det naturlige kretsløpet, blir det automatisk til at man spiser mindre kjøtt, påpeker Gåsvatn.

– Kjøtt var tilbehør og festmat da jeg vokste opp.

Vinterens heteste matdebatt handlet nettopp om hvor mye kjøtt det er forsvarlig å spise. Den ble utløst av EAT-rapporten, som foreskrev 14 gram rødt kjøtt om dagen for en bærekraftig fremtid. Det få snakker om, er hvordan drøvtyggere, som kua, kan bidra til klimabalanse ved at karbon lagres i jorda, innvender Gåsvatn.

Beiting gjør at gresset trives og lager nye frø. Når kua flyttes rundt før gresset er spist helt ned, får røttene også tid til å gro og binde karbon. Karbonet omdannes til næring i stedet for å havne i atmosfæren. I dag er det ikke så mange som driver med slik målrettet karbonlagrende beiting, men mulighetene er store, ifølge Gåsvatn.

– Vi burde begynne å snakke om hva slags landbruk vi vil ha, heller enn å henge oss opp i de 14 grammene.

LES OGSÅ: Mener kyrne har fått et ufortjent dårlig klimarykte

To fortellinger

I boka besøker Gåsvatn flere økologiske bønder. Varen deres er etterspurte, men driften er ikke like effektiv som hos stordriftsbøndene.

– Klarer vi å dyrke nok mat på den måten?

– Det er en del av fortellingen til de store konsernene at vi må ha effektive systemer for å skaffe nok føde. Det finnes utregninger som viser at bare 30 prosent av verdens befolkning får maten sin fra industrikjeden, svarer Gåsvatn, og viser til tall fra ECT-Group.

Ifølge organisasjonen er det er småbønder og fiskere som holder liv i resten. Samtidig sitter industrien på 75 prosent av landressursene.

Gåsvatn slår følge med dem som mener problemet ikke for lite mat, men feil fordeling: I stedet for å koble kravet om lokalt produsert mat til proteksjonisme, burde vi støtte bønder i andre land som blir forsøkt utkonkurrert av det industrielle eksportlandbruket.

LES OGSÅ: – Det er noe med å komme tilbake til røttene

Grasrota

Fjorårets tørkesommer gikk hardt utover bøndenes avlinger. Også geriljahagen fikk kjørt seg. «Katastrofen» i egen hage førte Gåsvatn nærmere fortvilelsen til dem som lever av jorda.

– Vi som graver i jorda i byen fikk også merke konsekvensene. Kanskje var det en positiv side ved det hele.

Landbruket må endres, og endringen må komme nedenfra, mener Gåsvatn. Hun merker at noe er i emning, også i norsk landbruksdebatt. De som tar til orde for alternativ drift og bærekraftig beiting, er mer synlige. Nå må kunnskapen om jorda og hvordan maten vår blir til, bli bedre blant folk flest. Samtidig må alliansene mellom bøndene og miljøbevegelsen, som gjerne har utkikspost i byene, styrkes.

– Det er altfor dårlig kontakt mellom dem. Jeg håper urbane dyrkere, med geriljahager og pallekarmer, kan være med å bygge bro.