Kaffe, tannpuss, stå som sild i tønne på en overfylt buss. Morgenstund har ikke bare gull i munn, den er også full av rutiner, og på Sinsen i Oslo har en liten gjeng de siste månedene innført en helt ny vane. Hver dag klokken 07.15 møtes de i noen enkle sofaer i et klasserom. Før sola har rukket å gløtte frem, sier en av dem:
– Herre, lukk opp mine lepper.
– Så min munn kan lovprise deg, svarer de andre.
Fotfeste
Vi er ikke i et kloster, selv om man kanskje skulle tro det, for det er fra klosterlivet at tidebønnen er mest kjent. Men denne morgenen er vi på Norsk Luthersk Misjonssambands høgskole og bibelskole, Fjellhaug. At tidebønnen har fått fotfeste nettopp her, på en skole som tradisjonelt regnes som høyborgen til den konservative, lutherske bedehusrørsla, forteller mye:
– Stadig flere miljø, også lavkirkelige bevegelser og pinsekarismatiske kirker, tar i dag i bruk tidebønner, konstaterer Anne Nordstoga, kirkemusiker og en av fire redaktører av en helt ny tidebønnbok. Den heter ganske enkelt Tidebønn.
Det er sjelden det gis ut denne type litteratur. Årsaken er ikke bare at tidebønner har vært sjeldne utenfor klostervesenet. Først og fremst handler det om at slike bøker ikke er noe du leser fra perm til perm, for deretter å kaste deg over en ny. Boken er derimot skapt for å bla frem og tilbake i, og på de litt over 500 sidene står bønner, salmer, hymner og bibeltekster sortert etter ulike dager og ulike tider.
– Tidebønnsboken er et verktøy som skal hjelpe leseren til å be regelmessig, forklarer Nordstoga.
Stafett
En som har fulgt en slik rytme i mange år, er søster Ragnhild Marie Bjelland. Hun er nonne, utdannet operasanger, og trolig en av Norges fremste eksperter på bønneformen.
– Tidebønnene er skjelettet i fromhetslivet mitt, sier Bjelland som trådte inn i dominikanerordenen for 25 år siden.
I klosteret der hun bor, Katarinahjemmet i Oslo, samles søstrene tre ganger hver dag for å delta i det de kaller «Kirkens uavbrutte bønn».
For tidebønn er som en stafett. Ordene som synges ved Katarinahjemmet er de samme som synges av klostre i hele verden. I løpet av et døgn stiger derfor bønnene til himmelen fra alle tidssoner. Og det har de gjort lenge. Røttene til tidebønnene går helt tilbake til førkristen tid og er en videreføring av det jødiske troslivet, forklarer nonnen:
– De første kristne kom fra et jødisk miljø, og når de samlet seg for å be sammen, fulgte de et enkelt prinsipp: De tok i bruk tradisjonene de kjente og gjorde dem til sine egne.
I denne tradisjonen står Davidssalmene helt sentralt. Og da Bibelen ble oversatt på ny for ikke mange år siden, var Bjelland i arbeidsgruppen som jobbet med disse salmene. På møtene pleide de å synge gjennom tekstene, rett og slett for å teste at de nye tekstene fungerte i en bønnesituasjon.
Stuerent
– Jesus selv ba Davidssalmene. Og i hans munn gikk Salmenes bok bokstavelig talt i oppfyllelse. Salmene forkynner Jesu fødsel, hans herredømme, frelsende lidelse, død og oppstandelse. Hele trosbekjennelsen er allerede til stede i Salmenes bok, sier Dag Øivind Østereng.
Han er teolog, og har skrevet forordet i den nye tidebønnboken som tidligere leder for Kirkelig Fornyelse (KF). Dette var et fellesskap av mennesker som jobbet for liturgisk fornyelse i Den norske kirke. Det var de som tok initiativ til den nye utgivelsen, før de ble oppløst ved nyåret.
– Dette er vårt testamente, sier Østereng, og sier tidebønner er blitt langt mer vanlig i dag enn da KF ble startet for femti år siden:
– Tidebønner var ikke like stuerent. Grunnen tror jeg handler om at det ble ansett for å høre klosterlivet til. Det var noe litt fremmed. I Norge hadde dessuten den pietistiske vekkelsen vært opptatt av frie former, fritt vitnesbyrd og fri bønn. I dag tror jeg mange erfarer at troen lever godt også ved at man går inn i noe som er fast, noe som er gitt og overlevert, mener Østereng.
– Det har skjedd et veldig klimaskifte, konstaterer også Søster Ragnhild Marie Bjelland.
– Hva skyldes det?
– Jeg har lurt på det. Jeg tror en årsak er at folk reiser mer. De besøker klostre, og innser kanskje fordelen ved å slippe å finne på noe nytt hele tiden, at bønnen ikke blir så subjektiv, mener hun, men legger til at tidebønner fra gammelt av er langt fra noe fremmed fenomen i Norge:
– Tenk bare på den bønnen som bes ved den niende timen, non. På Vestlandet er dette et gammelt navn på et måltid.
Rådvill
På Fjellhaug er ottesangen over for i dag. I den lille flokken er det både studenter og timelærere som går hver til sitt. Når det lir mot kveld, skal de møtes igjen, til en kveldsbønn, completorium.
Sondre Ribe Øverbø, som er masterstudent, forklarer at de faste formene tiltaler ham, bønner som ikke er avhengig av hans egen dagsform.
– Jeg kan føle på en forventning om at det er min tur til å si noe. Da tenker jeg at «nå må jeg be noe som høres veldig klokt ut». Det er jo en god ting med fri bønn, men det er ikke alltid du bobler over av ting, sier Øverbø.
Jofrid Brennsæter nikker.
– Det er en av de fine tingene, at det ikke spiller noen rolle hvordan du føler deg. Du trenger ikke gjøre noe, men likevel opplever jeg at ordene gjør noe med meg. Det å høre de samme tekstene flere ganger hver dagen, og være i bønn, setter alt i perspektiv, sier Brennsæter, og legger til at tekstene fester seg:
– Da oppdager jeg også stadig nye ting i dem.
SERIE: «Mens vi tror» med Karl Gervin
Eldre bokj
Den nye tidebønnboken bygger på en eldre tidebønnbok, redigert av presten Agnar Sandvik. Han jobbet i Vinje, senere i Nidarosdomen, og ga helt på egen hånd ut boken «Norsk Tidebønn» i 1948. Flere miljøer grep tak i dette, og bidro til at det kom ut en 2. utgave i 1968, herunder organisasjonene Musica Sacra og Ordo Crucis, samt bønnefelleskapet Oremus.
På Fjellhaug har de til nå brukt bønner fra en liten tidebønnbok fra Efrem forlag, samt et par hefter som er gitt ut av Nidarosdomen i samarbeid med Liturgisk senter. I tillegg synger de en salme fra Sangboken, bedehusfolkets egen salmebok.
Renessanse
Men selv om flere norske miljø har lagt en stor innsats ned i å skape en renessanse for tidebønner, mener den unge gjengen som møtes denne morgenen, at også impulser utenfra har bidratt. De fleste her har møtt tradisjonen på leirer og i ungdomsforeninger, men Sondre Øverbø legger til at han ble spesielt kjent med tradisjonen under studier i USA. Og Jofrid Brennsæter sier at særlig én forfatter har gjort henne klar over verdien av tidebønn: Shane Claiborne.
Claiborne skriver kristen fromhetslitteratur, og er tilknyttet en bevegelse som kalles ny-monastisme.
Bevegelsen er opptatt av å gjenreise fellesskapslivet som de mener kjennetegnet den tidlige kirken.
Den oppsto dels i opposisjon mot det Claiborne har kalt for «åndelig bulimi», en kristenkultur som dyrket alt det nye, der man fråtset i andaktsbøker, kristenfilmer og «I love Jesus»-T-skjorter, for deretter å spy opp alt over venner, cellegrupper og pastorer. Det var i det gamle og slitesterke at Claiborne til slutt fant fotfeste, og i sitt forfatterskap, som også er mye lest her til lands, snakker han varmt om gamle former for bønn og kontemplasjon.
LES OGSÅ: Et stille møte med Gud
Reform
Tidebønner har altså dype røtter. Likevel er det ingen statisk tradisjon, sier søster Ragnhild Marie Bjelland.
Og den katolske tidebønnen ble senest forandret gjennom Annet Vatikankonsil, det store kirkemøtet på 1960-tallet. Flere ting skjedde da med det romerske officiet, som er navnet på bøkene man bruker – en utgivelse består normalt av fire bind.
For det første ble ikke lenger latin det foretrukne språket. For det andre fikk bønnene en ny syklus. Der man tidligere hadde sunget de 150 salmene i løpet av en toukersperiode, skulle de nå synges i løpet av fire uker.
Davidssalmer
– Man fikk bedre tid på dem?
– Jepp. Dette gjorde at man kortet ned og sang færre davidssalmer for hver tidebønn. Samtidig skjedde det en strukturell endring, der hymnen ble flyttet frem til begynnelsen. Tidligere hadde den stått etter lesningen av bibelteksten.
Bjelland påpeker at den nye utgivelsen fra Kirkelig fornyelse derfor ikke har tatt opp i seg den siste endringen, men følger den gamle strukturen, som er å finne i Sandviks utgave.
– Økumenisk er det litt dumt. Da vil man kunne si at «slik er det ikke hos oss», sier hun.
