Teater

«Alice i Vidunderland» har et scenebilde man kan miste pusten av

Et fyrverkeri av en forestilling som bobler over av tøys, og brikker man prøver å sette sammen for å finne mening.

Bilde 1 av 2

Man ramler ned i et hull – og det åpenbarer seg en eventyrverden. Utgangspunktet er såre enkelt og samtidig genialt. Når Nationaltheatret skrur til sin egen versjon av Alice i Vidunderland, ser de mulighetene til ytterligere magi som ligger i «urfortellingen». De absurde ingrediensene er allerede en del av vår bevissthet: Kjeksen som gjør henne stor, flasken hun drikker av for å bli liten, filurkatten og den onde hjerterdronningen.

Regissør og manusforfatter Mads Bones evner å legge seg tett nok på originalen til at vi kjenner oss igjen. Samtidig skaper han nye situasjoner vi kan relatere oss til: Det er dekket til langbord på scenen der Alices konfirmasjonsselskap finner sted. En stotrende far som prøver å sette ord på følelser og tanker om å slå ut i full blomst, topper kleinhetsskalaen. For Alice (Kjersti Tveterås) er flukten fra virkeligheten kjærkommen når den hvite kaninen kommer løpende.

LES OGSÅ: 150 år etter blir vi ikke ferdige med fortellingen om Alice

Elegant fjas

Med Alice i Vidunderland spiller Lewis Carroll (som egentlig var matematiker) på logikken – eller fraværet av den – og skaper et puslespill av en historie. Tilsynelatende spekket med tøys, men likevel full av brikker vi prøver å sette sammen for å finne mening. At historien har så mange lag, gjør at den har blitt lest på ulikt vis. Fra å være en fabel om rusmidler med sine piller, magiske sopper og vannpiperøkende larver. Til freudianske tolkninger og en motreaksjon på Victoriatidens syn på barnet. På Nationaltheatret holder man fast ved Carrolls fine blikk på de minste: Barn er ikke uferdig mennesker som må oppdras på sin transportetappe til voksenlivet, men fullverdige individer som kan la seg underholde og undres, uten å fores med påtrengende pedagogikk.

På teaterscenen spilles det opp til elegant fjas og ellevill frykt. Her er hjerterdronningen hodeløs. Ikke rart man blir slem, når man ikke har et hode å tenke med (!). I den påfølgende hodejakten er Alice farlig nær å få kappet av sitt eget opptil flere ganger. Og dronningens kortstokk-disipler, Kløver to og Sparesset, fyrer opp motorsagen så det drønner gjennom salen. At forestillingen annonseres å passe for barn fra 6 år, føles ikke som en overdrivelse. For de voksne gir om mulig IS-assosiasjoner en viss bismak, selv om forestillingen ikke prøver å speile noe nyhetsbilde eller tendenser i vår tid.

LES OGSÅ: Vi kommer tett på Raskolnikovs blod, svette og tårer i Kjersti Horns oppsetning

Kaotisk

Bones har tatt vare på Lewis Carrolls hang til ren og skjær nonsens. En underfundig miks av farlige situasjoner og absurd underholdning. Vi skimter ingen moralsk overbygning, men derimot en overflod av gapskrattende galskap, gåter og spillopper. Det hele kan nok føles både kaotisk og en smule forvirrende for de minste. Men i motsetning til moraliserende barneteater, presenteres man for uforpliktende underholdning og et desto større rom for å undre seg.

På teatret har Alice i Vidunderland blitt en familiemusikal vel verdt billetten for hele familien. En oppgradert og videreført versjon av forestillingen som ble lagd for Teaterhøgskolens sommerteater i Frognerparken for to år siden. Nå så påkostet og kreativ i alle ledd, at man umiddelbart glir inn i en utenomjordisk verden.

LES OGSÅ: Tante Ulrikkes vei har blitt viktig og godt teater som vi trenger akkurat nå

Maksimalistisk

Lik originalen byr den på et vell av ulike situasjoner å gå seg vill i, og et mylder av møter med merkelige figurer. Her er flere perler å trekke frem, som den sorgmuntre sangen til de to døgnfluene (Hallvard Holmen og Gisken Armand), som ser sitt korte liv i perspektiv på tampen. Eller sommerfugllarvens angst for forandringen som venter. Bones baker små karameller av livsfilosofi inn i scenefortellingen. Det er både uhyre elegant gjort, og fengende fortalt med komponist Kyrre Havdals iørefallende melodier som tonefølge. Det maksimalistiske uttrykket kommer til sin fulle rett i et scenebilde man nesten kan miste pusten av. Flere meter høye speil som kan snus i ulike retninger, blir til et scenisk kaleidoskop på teatrets doble dreiescene. Pluss på effekter fra (Highasakites) lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien og glitrende, fantasifulle kostymer - og begrepet «eventyrverden» føles med ett for blekt.

---

Alice i Vidunderland

  • Nationaltheatret, Hovedscenen
  • Fritt etter Lewis Carrolls The Adventures of Alice in Wonderland
  • Manus og regi: Mads Bones
  • Musikk: Kyrre Havdal
  • Scenografi: Gjermund Andresen
  • Kostymedesign: Christina Lovery

---

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Teater