Teater

Boblende fantasi

Roald Dahl er som den litt gale onkelen man savner i stive familieselskaper. På Riksteatret lykkes de med å skape en fest for barna.

Magi har noe udefinerbart over seg. En kvalitet som utfordrer vår oppfatning av virkeligheten. Noe som gjør det umulige sannsynlig. Og på Riksteatret både bobler og syder det når Georgs medisin blandes sammen og magiske ting begynner å skje. Likevel er det Roald Dahls evne til å bryte med forestillingen om hva som sømmer seg for barn, som ligger til grunn for den største magien.

Roald Dahl tør å omtale autoritetspersoner med den aller største respektløshet. Slik utfordrer han barns oppfatning av virkeligheten. I behandlingen av voksne bekrefter han samtidig noe barn ofte oppfatter, men ikke kan sette egne ord på: forfengelighet, egoisme, dobbeltmoral.

LES OGSÅ: Hemningsløs Hamlet

Passe skummelt

Regissør Morten Joachim skildrer universet av groteske voksenkarakterer og sjokkerende hendelser med vidd og godt driv. Bestemoren (Ulla Marie Broch) er et passe gråsprengt, ondskapsfullt skrukkedyr som klager og maser på barnebarnet i et bankende kjør. I rollen som Georg utstråler Espen Mauno en troverdig barnlighet og frykt for bestemoren, barna kan kjenne seg igjen i. Ikke rart han får lyst til å blande i hop en selvkomponert medisin som kan kurere henne.

Her ligger også noe av nøkkelen til hvorfor Roald Dahl evner å fenge de små – han husker hvordan det var! For trangen til å blande alt mulig rart sammen, er vel noe vi alle har fått utløp for på tidspunkt i barndommen. Georg blander alt han kan finne, fra rensemidler og rumpekremer til motorolje og veterinærprodukter.

Scenograf og kostymedesigner Gjermund Andresen bruker enkle, men virkningsfulle grep når den kruttsterke blandingen gjør at mennesker og dyr vokser. Med blikk for optisk illusjon, blir bestemor så overdimensjonert og akkurat passe skummel, til at barna sitter ytterst på stolkanten i skrekkblandet fryd.

LES OGSÅ: Vildanden som hemningsløst hevndrama

Moral

At stykket er gjort til musikkteater, gir en ekstra nerve til Roald Dahls bisarre univers. Musikken er integrert i handlingen med stor musikalitet og glimt i øyet. Et brekende og gryntende husband utgjør dyra på gården. Med stor lekenhet komper de handlingen, fra fengende rytmer og refrenger man kan synge med på, til sløye danseband grooves. Eller som når grisen på gården får i seg for mye medisin, og ender opp i en moderne dans av forvridde bevegelser til bandets atonale plingplong.

Det er til tider vel så morsomt for voksne som for barn. At bestemoren til slutt krymper så voldsomt at hun forsvinner i et nys, vitner om at Roald Dahl ikke går av veien for å more seg med det makabre. Men bak den svarte humoren og de voldsomme virkemidlene fornemmer vi en varme og moral: Du skal ikke holde ut at andre behandler deg dårlig. Når noe er urettferdig, må man si ifra.

LES OGSÅ: Peers siste akt

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater