Teater

Merket av ­utenforskap

Det Norske Teatret viser hvordan summen av enkelt­stående, tilsynelatende uskyldige handlinger, kan ende opp i noe avskyelig skummelt.

Utenforskap kan fort føles som et vagt begrep. Utafor er derimot et stykke teater du kjenner på kroppen. Bak den treff­ende forestillingen spirer et fruktbart samarbeid mellom Det Norske Teatrets Svein Tindberg og JustUnity, organisasjonen som jobber med å forebygge radikalisering og ekstremisme blant ungdom. På scenen møter vi fire forskjellige ungdommer, som forteller hver sin historie om utenforskap.

Skuespiller Svein Tindberg gjør med dette sin regidebut på en scene fylt av unge mennesker, som stort sett aldri har stått her før. De er alle amatører, uten at det skjemmer forestillingen – snarere tvert i mot. Her møter vi mennesket bak historiene, det skaper en autensitet som slår tilbake mot publikum med rå kraft. I stedet for å forsøke seg på fiffige regigrep, gir Tindberg rom og ro til at vi blir kjent med ungdommene gjennom det de sier. Og viser med det en tro på at historiene vi forteller hverandre, kan endre oss.

LES OGSÅ: Faten: Ber gjerne i kirken

Ytterkantene

Lysdesigner og scenograf Torkel Skjærven bruker små, men effektive virke­midler. Blokker av mursteiner som skuespillerne selv kan flytte­ rundt på, har mye symbolikk i seg. Mens resten av det unge ensemblet supplerer stykkets tekst med visuelle formasjoner og dans til Øystein Skars (kjent fra Highasakite) spesialskrevne og stemningsfulle musikk.

De ulike sceniske virkemidlene føyer seg inn i forestillingen som en helhet, og tar aldri oppmerksomheten vekk fra ungdommenes fortellinger. I Utafor står alltid ordet i sentrum. Ord som forteller om et skjørt selvbilde, og hvordan vi alle i bunn og grunn bare ønsker oss en plass i samfunnet. Får vi ikke plass, tar vi den som er ledig. Dessverre befinner den ledige plassen seg ofte i ytterkanten.

Hverdagsbilder

Per er blant dem som føler at han lever på en egen planet midt iblant oss. Han har ADHD og Asperger, og flykter bak dataskjermen. Veien mot ekstremismen er preget av tilfeldigheter. Han skifter navn til Yousef Bartho Al-Nahi. Å finne islam føles som endelig å bli sett, samtidig føles det som å ha konvertert ut av Norge. Limet som holder dem sammen er hatet til samfunnet de lever i.

Med treffende hverdagsbilder forteller Yousef om hvordan han gruer seg til å fortelle det hjemme ved middagsbordet. Om morens blikk og lokalsamfunnets rare reaksjoner. Bak alvoret ligger også en kime til å le av uroen for det ukjente.

Faten Al-Hussaini er jenta som ble kjent over natta etter at hun var en av initiativtakerne til en demonstrasjon mot terror­organisasjonen IS i 2014. På scenen­ får vi hennes forhistorie.­ På skolen er hun sinna sjiamuslim der forsvarsmekanismen er å hate tilbake. Hun forandrer seg gradvis, oppsøker diskusjoner og konflikter og bruker etterhvert all sin tid på å fortelle andre at de er vantro. Vendepunktet kommer paradoksalt nok med et møte med en imam, og en ­setning som skal forandrer alt. Noen få ord, til rett tid.

LES OGSÅ: Debatten rundt «Faten tar valget» utfordrer fordommer om både de som bruker hijab og de som klager på den.

Hemmeligheter

Jødiske Tor Itai Keilen er på sin side konfliktsky. Han lærer seg å legge skjul på sin bakgrunn i et samfunn der jødevitsene florerer. ­Orker ikke å havne i diskusjoner han ikke vil være i, å måtte stå til ansvar for en konflikt han ikke har noe med. I stedet tar han byrden det er å bære på en hemmelighet, og viser hvordan det å stadig skjule viktige sider av seg, gjør at du føler deg alene.

Mens Siri Sønstelie har master­grad i sikkerhetspolitikk og minner hun aldri kan glemme fra Utøya. Med sin fortelling fortsatt holder hun fast ved tankene som for igjennom hodet hennes 22. juli: Hva er det vi løper fra? Med en ro rundt kaoset som rådde den dagen, griper Sønstelies ord og hennes advarsel om ikke å glemme. Ekstremismen lever fortsatt midt iblant oss.

Enkelthendelser

De personlige historiene gir ikke bare økt kunnskap om hvordan man kan forebygge radikalisering og ekstremisme, de sier også mye om solidaritet. Om hvordan et flerkulturelt samfunn ikke trenger å være noe negativt, men snarere tvert imot. Man må kunne engasjere seg i hverandre, uavhengig av ulikheter. Om hvordan man i jakten på å bli en del av «oss», kan miste seg selv av syne.

Samtidig makter forestillingen å styre unna smaken av politisk korrekthet. Mer enn et budskap i klartekst byr historiene på beskrivende øye­blikksbilder, krydret med sinne,­ sårhet, så vel som selv­ironi.

De viser hvordan summen av enkeltstående, tilsynelatende uskyldige handlinger kan ende opp i noe avskyelig skummelt. Budskapet som målbæres er enkelt og treffende: Vi forandrer oss hvis vi tør å bli kjent med hverandre.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Teater