Det eksistensielle skriket

Med norsk teaters kanskje mest særegne ­signatur vil Lars Øyno gi uttrykk for angsten dypt i oss alle. Som publikummer står man mer i fare for å falle av lasset enn å forløses.

Lament II er en videre­føring av en tre år gammel oppsetning som opprinnelig var tenkt som en prolog til en større forestilling om Jesu liv og ­lidelse.
Publisert Sist oppdatert

Grusomhetens Teater spiller i tråd med den polske ­teaterlegenden Jerzy Grotowskis teori om «det fattige teater». For å ­overleve som kunstform må teateret rendyrke sin egenart med skuespilleren i sentrum, fjernt fra sine «rike» konkurrenter som film og TV. Med Lament II ­befinner vi oss også milevis unna institusjons­teatrets staffasje: En naken ­scene, tre sortkledde ­kvinner i ­fotside kjoler, langt hår ­hengende ned ­foran ­øynene. Vi ser aldri ­ansiktene ­deres i løpet av den time­lange forestillingen. Til det er kroppsspråket for ­tynget til ­jorden, vendt bort fra det ­utstrakte og ­grasiøse, men i ­stedet ­forkrøplet og forvridd. ­Lenge ­ligger de som små, mørke bylter på ­bakken, der spastiske ­bevegelser og ­lyder i ­retning av ­forsiktige knirk, ynk, hulk ­eller stønn fyller f­orestillingen. ­Regissør Lars Øyno innehar en av norsk ­teaters mest ­særegne ­signaturer. Det er snart 30 år ­siden han grunnla Grusom­hetens ­Teater med opphavsmannen ­Antonin ­Artauds ­originale tanker i ­bagasjen: ­Teatret skulle gi uttrykk for den enorme angsten som ­dypest sett utgjorde vårt livsgrunnlag. Det eksistensielle skriket som ligger skjult i oss alle, og som sivilisasjonens strenge ­begrensninger nekter oss å utløse.

Repeterende

I tråd med ­dette inngår Øyno en kontrakt med ­publikum hinsides det ­psykologisk-realistiske. Som ved tidligere forestillinger ­forkaster også Lament II teksten som ­meningsbærer. I den grad ordet kommer til uttrykk, er det som en del av bevegelsene, klagende og jamrende. «Lament» betyr da også gråt eller sorg. «En eksistensiell gråt, jordens gråt – kjernen i menneskets eksistens, men som holdes tilbake av kulturen», ifølge programmet, for den som ­skulle være i tvil. Noe av problemet med forestillingen er nettopp at man blir i tvil om hva den ønsker å formidle eller vekke til live. Med liten variasjon i de repeterende bevegelsene oppleves uttrykket til tider mer monotont enn meningsbærende. Slik står man også som publikummer mer i fare for å falle av lasset enn å forløses.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP