Teater

Snehvit med sprengkraft

Det modige manuset sprenger bokstavelig talt større spillerom for Snehvit. Det er likevel scenografi og kostymedesign som blir forestillingens desidert sterkeste kort.

Damen bak magien er scenograf og kostymedesigner Unni Walstad, som gjør en forbilledlig jobb med å skape et unikt univers. Med et blikk for overdrivelsens kunst drar hun oss raskt og effektivt inn i en burlesk, barokk og fargerik eventyrverden. Assosiasjonene til Alice i Eventyrland og en Tim Burton-inspirert estetikk er nærliggende, der manipulering av proporsjoner, fargebruk og kontraster bidrar med å sette den eventyrlige stemningen fra forestillingens start. Her troner dronningen bokstavelig talt over alle, der hun sitter på toppen av sin flere meter høye kjolestakk, mens slottshagen er fylt med sommerfugler med et vingespenn av uante dimensjoner og himmelhøye blomster som titter ned på en.

Vrir på det velkjente

Sagnet om Snehvit er gammelt, fra Brødrene Grimms råe versjon av det tyske folkeeventyret i 1812, til Walt Disney i 1937 lagde sin første helaftens tegnefilm med en noe «snillere» Snehvit. (Her er både straff om å gå med brennende jernsko, eller dronningens beordring til jegeren om å komme tilbake med Snehvits lever og hjerte, sensurert bort.) Disneys fremstilling sitter fortsatt visuelt spikret hos mange. På Det Norske Teatret spiller dramatiker Maria Tryti Vennerød på at man umiddelbart vet hva man har med å gjøre. Appellen ligger i hvordan hun håndterer, vrir og vender på det velkjente. Her møter vi blant annet gartnergutten Jan Grønn (Hermann Sabado), som er prins i sin egen hage, mens dronningens hoff av syv lydige og litt redde tjenere, får mer å spille på enn Disneys dverger.

Handlekraftig

Charlotte Frogner spiller en sterk og handlekraftig Snehvit, som en dag ikke orker mer. De skyhøye forventningene fra dronningmoren (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) fører både til selvstendighetskamp og et opprør mot krav til ytre perfeksjon. I en verden av rosabloggere, er det kanskje nettopp en slik versjon vi trenger i dag. Slik skaper Vennerød en klangbunn til samtiden, og viser med det vilje til å speile de unges virkelighet. Grepene på manussiden er mange og omfattende. Her jobber ikke dvergene i gruve, men kommer krypende opp fra kloakken, et av mange visuelt sceniske høydepunkt. Mens Julian Skars kreativt klingende musikk byr på kloakkarbeidende dvergers slam-poesi, så vel som illsinte dronning-arier. Skuespillernes krav til stemmeprakt er ikke avgjørende. Disneys skjønnsang er valgt bort til fordel for en mer røff og tøff tone. Modige og fantasifulle grep til tross, forestillingen oppleves ikke som helt forløst. Et mer begrunnet vendepunkt for dronningen savnes på manussiden. Her stiger hun ned fra sin trone og beveger seg bort fra det onde og inn i en omsorgsfull morsrolle, uten at vi blir med på foranledningen og motivasjonen for å ville det gode. I deler av forestillingen mister også regien driv og oppleves i overkant tablåpreget.

Noe nytt

Til grunn for Snehvit ligger en urfortelling om å bli voksen. Fra å være prisgitt sine foreldre, til en dag å selv innta dronningtittelen - eller forkaste den. På Det Norske Teatret erobrer Snehvit definisjonsmakten over eget liv. Det har blitt en versjon som nok vil glede feministen i deg, men sannsynligvis gå litt over hodet på den yngre teatergjenger. Med dverger som bokstavelig talt ikke orker mer dritt fra dronningen, hjelper de Snehvit til et eksplosivt oppgjør med sin mor. Alt i alt har Snøkvit blitt en familiemusikal med visse mangler, men med en sprengkraft som gir rom for noe nytt og interessant.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater