Strek til bry

– Ingen skal skånes fra kritikk, og alle skal gjennomgå, særlig de som styrer samfunnet.

Det sier idéhistoriker Sarah Hervé om karikaturtradisjonen. Hun har skrevet om karikaturenes innflytelse på debatten omkring monarkiet i Frankrike på 1800-tallet, og er opptatt av karikaturer som politisk virkemiddel. I neste nummer av det idéhistoriske tidsskriftet Arr har Hervé skrevet om hvordan karikaturen av kong Louis-Philippe, «Pærekongen», ble brukt for å skape oppslutning omkring den republikanske bevegelsen på midten av 1800-tallet.

– Karikaturer har ofte blitt brukt for å uhelliggjøre personer med høy posisjon i samfunnet, som konger eller statsledere. Man kritiserer «det som ikke skal kritiseres». Det er selvsagt forskjell på hva man vil med karikaturer, men tanken er at alt skal kunne kritiseres, sier Hervé.

Gråsoner

Den siste uken har to karikaturer i norske aviser skapt debatt. Forrige tirsdag ­tegnet Finn Graff i Dagbladet den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu i en stilling der kroppen lignet et hakekors. Fredag publiserte Morgenbladet Mette Hellenes illustrasjon av det norske statsministerparet i seksualakten på en lite flatterende måte, i stripen «Kebbelife».

Graffs karikatur har siden blitt klaget inn til Pressens Faglige Utvalg for religionskrenkelse av det mosaiske trossamfunn. Hervé mener Graffs karikatur er i en gråsone.

– Jeg forstår at den er støtende og at den kan forstås som antisemittisk. Samtidig er jeg litt forsiktig med å kalle den direkte antisemittisk, fordi den ikke spiller på de typisk antisemittiske stereotypiene og fordi­ den først og fremst kritiserer en statsleder.

Klassiske antisemittiske karikaturer har pleid å spille på fysiske trekk ved jøder, på rase-aspektet ­eller på konspirasjoner om jødiske ­sammensvergelser.

– Slike karakteriseringer er mer typisk antisemittisk tankegods enn Finn Graffs Netanyahu-karikatur, sier Hervé.

LES OGSÅ: Thomas Knarvik ble hovedperson i årets utgave av karikaturdebatten. Fornyer han en satiretradisjon eller er han en platt islamofob?

Skaper reaksjoner

– Karikaturtegninger kan godt overdrive­ på en måte som gjør at man forstår at «dette er helt sprøtt», sier Dagbladets karikaturtegner Finn Graff.

Han mener at det er i karikaturtegningens vesen at man overdriver så mye at publikum forstår at motivet ikke stemmer med den faktiske virkeligheten.

– Man gjør det ikke nødvendigvis for å være morsom, men for å få folk til å skvette opp litt, sier Graff, og fortsetter:

– Når du ser tegningen av ­Netanyahu med swastika-elementer så er det en kritikk på bakgrunn av Netanyahu og hans politikk. Særlig når Trump støtter Netanyahu, er det viktig med kritikk, og da kan kritikken komme­ til uttrykk i slike tegninger. At den er knyttet til Netanyahu som person skyldes at han som statsoverhode blir et symbol for den politikken regjeringen fører.

Graff mener Hellenes' karikatur av statsministerparet faller­ innenfor lytekomikk-sjangeren, der man spiller på lyter som ­personene ikke kan noe for, som utseende.

– Humor som spiller på lyter er det verste man kan gjøre. Men vi gjør det ofte likevel, sier Graff og humrer.

LES OGSÅ: – Jeg er ikke ute etter å provosere, sier satiretegner Marvin Halleraker.

Intim latterliggjøring

Idéhistoriker Sarah Hervé mener grensene for ytringsfriheten går ved hatefulle ytringer, for eksempel når det gjelder rasisme, antisemittisme og kvinnefiendtlighet.

– Når det gjelder person­angrep er det vanskeligere å si hva som er utenfor ytringsfrihetens rammer eller ikke. Karikaturen av Erna Solberg og Sindre Finnes i Morgenbladet faller innenfor klassisk statskritikk innenfor karikaturtradisjonen. Kanskje fokuserer man mer på privatlivet nå enn før, og man kan selvfølgelig argumentere for at privatlivet ikke bør karikeres. Men det er samtidig ganske vanlig innenfor denne sjangeren å vise personer i intime situasjoner og latterliggjøre dem på den måten. Charlie Hebdo, den franske karikatur­avisen, gjør dette ofte, sier Hervé.

Karikaturer har vært et viktig virkemiddel i samfunnsdebatten, for eksempel i overgangen fra monarki til republikk i Frankrike. Hervé mener at tegningene kan være frekkere enn debatten for øvrig i franske medier.

– I Frankrike har karikaturene vært veldig viktig for å kritisere­ makthaverne, enten det var ­konger, statsledere eller kirke­ledere. Franskmenn har vært veldig opptatt av denne tradisjonen, særlig etter revolusjonen i 1789, sier Hervé.

Høyere terskel

– Er det sånn at man sparker til dem som man vet kommer til å tåle det, Finn Graff?

– Ja, det er litt sånn – men det kommer an på at hva du mener med å tåle det, sier Graff.

Han mener at man i Norge kan være frekkere med bilder enn i ord.

– I veldig mange andre land ville redaktøren grepet fatt i en karikatur som denne. Vi har litt høyere terskel for slikt i Norge. I Frankrike kan de jo gjøre som de vil, myndighetene blander seg ikke i det hele tatt. Men i mange land sensurerer redaksjonene seg selv, sier Graff.

LES OGSÅ: Avistegner Roar Hagen reagerer med skrekkblandet fryd over at Trump er president

Uærbødig

Morgenbladets ansvarlige redaktør Anna B. Jenssen forsvarer Hellenes' karikatur.

– Hellenes er nådeløs med alt og alle, men det er jo innenfor ytringsfriheten. Jeg tenker at det skal være ekstremt høy takhøyde for karikaturer og tegninger. Vurderingen skal ikke gå på hvor god eller dårlig ytringen er, eller om den er klok eller dum, men om det er innenfor eller utenfor ytringsfrihetens rammer, sier Jenssen.

– Lytehumor, der man spiller på enkeltpersoners uforskyldte svakheter, som utseende, regnes som den verste typen satire fordi man er så forsvarsløs mot denne typen kritikk. Hva tenker du om at karikaturen tydelig spiller på statsministerens ­utseende?

– Det er ingen som kommer unna Hellenes' strek på en pen måte, og ofte er det nettopp utseende det går utover. Alle som tegnes av henne får en ekstremt uærbødig behandling, det er slik hennes kunstneriske univers er. Ja, karikaturen er ganske provoserende, men det skal karikaturer kunne være, sier Jenssen.