Sterk kritikk mot kristnes rolle i Kongo-saken

– Kampanjen ble rasistisk fordi den overså historien, hevder Halle Jørn Hanssen. Han er hovedbidragsyter i boka Maskespillet i Kongo.

Tjostolv Moland og Joshua French ble i 2009 arrestert og dømt for drapet på en 46 år gammel kongolesisk sjåfør, fagforeningsmann og seksbarnsfar ved navn Abedi Kasongo. Drapet fant sted i Den demokratiske republikken Kongo.

Moland døde i fengselet i 2013. Obduksjonen konkluderte med at det var et selvmord.

Internasjonal kampanje

I årene fram mot løslatelsen av Joshua French 16. mai 2018, var sterke krefter i sving. Halle Jørn Hanssen oppsummerer slik: «Tre norske statsministere og fire utenriksministere, en fransk president og en tidligere president i USA, den britiske statsministeren og utenriksministeren, to vinnere av Nobels fredspris, flere biskoper, flere norske stortingsrepresentanter og atten medlemmer av Europaparlamentet (–). Flere kirkeledere og andre kristne ledere, angivelig også i Vatikanet, var med.»

– Kristne nettverk mobiliserte med en formidabel styrke. Foreldrenes og særlig Kari Hilde Frenchs utrettelige kamp var viktig. At French var barnebarnet til den respekterte misjonshøvdingen Olav Hodne har sikkert hatt betydning. Det virker samtidig som om mange, og særlig konservative kristne nettverk, har nektet å ta inn over seg muligheten for at French og Moland kunne være skyldige, hevder Hanssen i boka.

Boka drøfter også Norges historiske forhold til Den demokratiske republikken Kongo og norske forestillinger om Kongo og om Afrika i dag.

Misjonærvitne

Halle Jørn Hanssen (83) har vært Afrika-engasjert siden 1960-tallet og var NRKs Afrika-korrespondent fra 1978-1982. Ti år av livet har han bodd i afrikanske land.

– Jeg har fulgt leiesoldaters ødeleggende virksomhet i stater med store vanskeligheter. French og Moland faller inn i et langt og ødeleggende historisk bilde. Kampanjen for deres løslatelse ble rasistisk fordi den overså dette, sier veteranen til Vårt Land.

I boka refererer han til en eldre misjonær som hørte Tjostolv Moland innrømme overfor sin advokat at han hadde drept Abedi Kasongo. Misjonæren skal være villig til å stå fram i en rettssak. Morten Furuholmen, som var Moland og French sin forsvarsadvokat fra 2009 til 2013, ønsker ikke å kommentere denne påstanden.

– Mediene formidlet en rekke fortellinger om hendelsene, men underkjente kongolesiske primærvitners evne til å fortelle hva som skjedde. De to passasjerene som var med på bilturen, er bitt latterliggjort, mener Hanssen.

Han er sterkt kritisk til medienes beskrivelser av afrikanere og Kongo, og ser «en total forsømmelse» av å sette saken i sammenheng.

Kritiske misjonærer

– Hvor avgjørende tror du kristenfolkets rolle var?

– Jeg tror den var veldig viktig. Jeg skjønner at en mor engasjerer seg. Mange hadde stor sympati og ville være med, mens andre hadde vanskelig for å si nei. Det er politisk faktum at kristne miljøer har stor innflytelse. Kjell Magne Bondeviks rolle er sentral fordi han mobiliserte både i Norge og internasjonalt.

– Hvilken del av kristen-Norge var kritiske?

– Jeg er selv medlem av kirken og har et klart inntrykk av at mange ikke sympatiserte med dette.

– Deler av kirke- og misjonsmiljøene har høy kompetanse på Afrika. Hva ser du av det?

– Flere misjonærer er minst like kritiske som meg. Jeg opplever kristne miljøer som svært splittet selv om alle er kritiske til dødsstraff. Vi må huske at det satt mellom 60 og 100 nordmenn i andre fengsler i utlandet som ikke fikk en slik hjelp, sier Hanssen.

KrF får kritikk

– Du kritiserer kristenkonservative nettverk. Kan du være mer presis?

– Det er vanskelig. Det er min forståelse at det er miljøer med hovedforankring på Sør- og Vestlandet. Innenfor Kristelig Folkeparti var det også stor aktivitet til støtte for de to.

Dødsdommene har vært avgjørende for mye av engasjementet.

– Man valgte å se bort fra løftet om at dommene aldri ville bli iverksatt og at det ikke har vært fullbyrdet noen dødsdom i Kongo siden 2003. Da Erna Solberg på valgkamp i Harstad sa at vi hadde to nordmenn i et land som «faktisk anvender dødsstraff, og som faktisk kapper hodene av folk», brukte hun det for å skaffe seg et politisk poeng, sier Hanssen.

Nå håper Halle Jørn Hanssen at boka fører til en selvkritisk diskusjon i mediene og at akademiske institusjoner vil analysere de rundt 40.000 sakene som har vært publisert om Moland og French.

Bondevik: God samvittighet

Kampanjen viste til at mange kristne ledere, enkeltmennesker og grupper hadde engasjert seg for de dømte, også internasjonalt. Halle Jørn Hanssen hevder at Kjell Magne Bondeviks rolle var sentral. Her svarer Bondevik på kritikken.

– Jeg har god samvittighet og vedstår meg engasjementet fullt ut. Dette hadde ikke noe med hudfarge og rasisme å gjøre. To ting er viktig å understreke: Dette gjorde jeg ut fra rent humanitære grunner. French og Moland levde under forferdelige forhold, og vi vet ikke hvor lenge de hadde holdt ut. Vi vet at det gikk galt for Moland og at det flere ganger var kritisk for French. Vi tok overhodet ikke stilling til skyldspørsmålet, noe jeg også presiserte overfor Kari Hilde Hodne French.

Avviser kritikk

– Jeg synes kritikken er forfeilet. Vi var fullt klar over både den historiske konteksten og uklarheten ved omstendighetene rundt drapet. Det humanitære aspektet var grunn god nok. Det var ikke bare mitt, men også norske myndigheters syn. Da han ble løslatt, uttrykte både statsminister og utenriksminister sin glede over det, sier Bondevik.

– Hvilke andre saker kan den sammenlignes med i din tid?

– Jeg er klar over at det er flere nordmenn som sitter i fengsel i andre land under vanskelige forhold, men det er ikke grunn til ikke å engasjere seg i denne saken. Jeg er glad for at i hvert fall French kom fra det med livet i behold. Jeg ville hatt dårligere samvittighet om jeg ikke hadde engasjert meg.

– Hva tenker du om ressursbruken fra statens side?

– Den var stor, men jeg synes ikke det er hovedproblemet så lenge saken fikk et såpass greit utfall.

Tok ikke stilling

Da familiene til de dømte mobiliserte, var deres viktigste målgrupper konservative kristne grupper, først og fremst på Sør- og Vestlandet, skriver Halle Jørn Hanssen i boken. Han mener den kristne avisa Dagen i Bergen ble «et særlig viktig talerør».

Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk kan ikke se at avisa har vært et talerør for French.

– Det er riktig at vi har skrevet mye, og spesielt om Kari Hilde Hodne French og hennes arbeid for sin fengslede sønn. Det står vi for. Vi har imidlertid aldri tatt stiling til skyldspørsmålet. Det er langt ifra nødvendigvis slik at nordmenn som stilles for retten er uskyldige. Noen av beskyldningene om spionasje var åpenbart feilaktige, men når det gjelder drapet, har vi aldri tatt noen stilling, sier Selbekk.

Bør ta selvkritikk

Dagen-redaktøren mener på den andre side at alle i norsk presse bør se kritisk på sin rolle i saken.

– Vi bør gå i oss selv og se om ikke dekningen ble for etnosentrisk. Det kan godt være hos noen og hver, men jeg tror ikke at Dagen har mer å stå til ansvar for enn andre. Det var noe som rammet hele norsk presse.

– Hva bør vi se kritisk på?

– Vi er navlebeskuende, og det var fokus på de to nordmennene. Jeg savnet kanskje enda mer fokus på enka som satt igjen i en vanskelig situasjon og mer på samfunnsforholdene i Kongo for å utdype bildet. Jeg føler at det blitt en endimensjonal sak som fulgte to hvite nordmenn. Vi er vant til å se på Afrika som verdig trengende med tanke på påvirkning fra norsk misjon og bistand. Bildet vi har i hodene av mennesker som trenger hjelp, kan ha vært med å påvirke holdningene.

– Bør deler av kristenfolket også gå i seg selv?

– Jeg synes det var mye fokus på Moland og French sammenlignet med enka som hadde mistet familiens forsørger og barnas far, sier Selbekk.

Se vekk?

Honoratte Basemake NN Muhanzi skriver i boka om hvordan det var å oppleve saken både som norsk og kongolesisk. Hun spør: «Var det norske samfunnets håndtering av Kongo-saken en måte å «se vekk» på, å se vekk fra det forferdelige drapet på Abedi Kasongo? Eller vekk fra alle lidelsene som pågår i Kongo, og som vi i Norge, om enn indirekte, er medskyldige i?»

Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen drøfter i sitt kapittel hvordan «leiesoldatvirksomhet og et mord» blir «sammenbundet med langvarige ideer om Afrika og 'de andre'». De finner det påfallende at mediene i stor grad ignorerte det de kaller de «mer ubehagelige sidene ved både Molands og Frenchs bakgrunn og verdensforståelse og at de så til de grader ignorerte ofrene».

Mikrofonstativ

Etterordet er skrevet av Thomas Hylland Eriksen. Han er skremt av at alarmklokkene ikke ringte.

– Blikket på Kongo som har vært formidlet til norske innbyggere i denne saken, har med få unntak tilhørt den hvite mann. Det skyldes ikke bare at mediene har vært mikrofonstativ for de drapsdømte leiesoldatene, men også at det er en selvfølge at Kongo er et mindreverdig land som bebos av mennesker som ikke fortjener å tas alvorlig, skriver han.

LES MER OM KONGO-SAKEN:

• Pastor ber om boikott av French-foredrag

• Hvem forteller enkens historie?

• Tjener penger på å fortelle om dødsdommen

• Joshua French: Fulgte ikke Guds plan

---

Fakta:

---