Sporten som samlet oss
Jeg føler meg sikker på at Norge vil vinne gullkampen under VM på ski i Trondheim. Samtidig kjennes det som om gullenes verdi er kraftig forringet.
DOMINANS: Langrenn slik det pleier å se ut. Tre nordmenn først over mål. Her vinner Johannes Høsflot Klæbo sprint under verdenscupen i Falun for to uker siden.
Fredrik Sandberg/TT/NTB
Som tenåring fikk jeg oppleve VM i Holmenkollen i 1982. Det var nasjonal folkefest og komplett eufori da Norge tok 7 gull, langt mer enn vi noen gang tidligere hadde tatt. Landets eneste TV-kanal, NRK, masserte vårt kollektive selvbilde ved å vise fram medaljestatistikken i alle nyhetssendinger – og det ble fleipet med at vi trengte en fylkesoversikt.
Under VM i Trondheim i 1997 og VM i Oslo i 2011 var jeg på jobb som journalist. NRK var ikke lenger enerådende, men langrenn brøt lydmuren i alle kanaler, også i Vårt Land. Følelsen av at suksessen i skisporet betydde noe for den nasjonale selvfølelsen var fortsatt sterk.
Foran VM i Trondheim denne uka merker jeg knapt noen forventning hos folk jeg kjenner. Er langrennssportens magi som samlende nasjonal kraft i ferd med å dø? Eller kan det tenkes at Therese Johaug klarer det som Oddvar Brå og Petter Northug har gjort på hjemmebane tidligere: å trekke hele Norge inn i sekundstriden i skisporet og skape et fellesskap på tvers av generasjoner og subkulturer?
