Skogens disippel

Historien om Henry David Thoreaus vandringer i skogene ved sjøen Walden på midten av 1800-tallet er velkjent for amerikanske skoleelever. Etter studier ved Harvard vendte han tilbake til Concord, Massachusetts, hvor han etter hvert skrev klassikeren Walden: Livet i skogene (1854). Her beskriver han en tilbaketrekning fra sivilisasjonen, inn i skogen. Hans samlede verk består av 20 bind, med filosofiske, politiske og åndelige tekster og bunkevis av dagbøker. Nå kommer to av hans mest kjente naturessays på norsk i boka Til naturen, som består av «Kunsten å gå» (1862) og «En vintervandring» (1843).

En større sammenheng

Thoreaus naturfilosofiske betraktninger har inspirert flere generasjoners jakt på et enklere liv i pakt med naturen – ikke minst miljøbevegelsene fra 70-tallet og fram til i dag. Den svenske biologen og forfatteren Stefan Edman, som har skrevet en rekke bøker om forholdet mellom menneske, natur og religion, er inspirert av Thoreaus naturfilosofi.

– Jeg har skrevet mye om forundring i møte med naturen i mine bøker, og at mennesket tilhører en større og eldre sammenheng enn det som bare er nå. Jeg tror denne vissheten gjør oss ydmyke og kan få oss til å respektere naturen på et dypere­ plan.

For Edman er dette svært viktig i en kultur han beskriver som «veldig nyttebetont og materiell».

– Det ligger en glede og livslyst i å få en dypere innsikt i skaperverket.

Det har imidlertid kommet fram senere at Thoreaus tilbaketrekning, slik den kommer til uttrykk i Walden og Til naturen, ikke stemmer helt overens med hans faktiske virkelighet.

– Prosjektet er litt iscenesatt, sier Thorunn Gullaksen Endreson. Hun er litteraturviter med spesialisering på økokritikk, tilknyttet Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

– Han gir inntrykk av å være veldig isolert og kun å leve av det han dyrket og fant i skogen, men området rundt Walden var ikke så avsidesliggende som han gir inntrykk av. I de to årene han levde ved Walden fikk han besøk og dro ofte på søndagsmiddager, og han besøkte landsbyen Concord. Han tilbrakte også en kort tid i fengsel etter å ha nektet å betale skatt.

Den pastorale idyllen eksisterer først og fremst i skriftene hans, påpeker Endreson. Historiker Peder Anker ved New York University bekrefter dette, og nevner både elskerinner og at det på et tidspunkt skal ha vært 27 stykker samtidig i Thoreaus lille hytte.

– Men det er viktig å forstå hvilke sjangere Thoreau opererer i, og at essayene er iscenesettelser, altså litterære verk. Og da kan vi jo smile litt nedlatende når det viser seg at virkeligheten var annerledes, at han omgikk masse folk – men det er en litt billig kritikk.

Vitenskapsmann

Peder ­Anker sier han for tida er særlig opptatt av Thoreau som vitenskapsmann, og viser til dagbøkene hvor Thoreau beskrev dyre- og plantelivet med en imponerende vitenskapelig presisjon. Han trekker fram boka Walden Warming fra 2014, skrevet av biologen Richard Primack.

– Da Primack flyttet tilbake til Boston etter mange års feltarbeid på Borneo, lurte han på hva han skulle drive med. Han bestemte seg da for å studere Thoreaus ­notatbøker, og sammenlikne beskrivelsene med sine egne.

Thoreau hadde nemlig gitt såpass nøyaktige beskrivelser av naturen rundt Walden, at Primack kunne sammenligne funnene med sine egne for å påvise klimaendringene, slik bokas undertittel antyder: «Climate change comes to Thoreau’s woods».

– Det morsomme er jo at de fleste har lest Thoreau som filosof, men nå blir han gjenoppdaget som vitenskapsmann, sier Anker.

Som Arne Næss

Han mener at Thoreau har hatt en liknende rolle i USA som Arne Næss i Norge. Anker tror betoningen av ­Thoreau som først og fremst filosof i norsk sammenheng kan skyldes at idéhistorien har vært mer dominerende enn vitenskapshistorien i akademia.

– Man har jo snakket om det såkalte «poetokratiet», hvor åndshøvdinger som Ibsen og Bjørnson preget debattene. I en sånn sammenheng kan Thoreau­ leses som en vismann med en poetisk stemme i den sosial-demokratiske traurigheten. Og det er greit, men han var også mye mer.

Thoreau var sammen med Ralph Waldo Emerson toneangivende i den amerikanske transcendentalismen, en åndelig-filosofisk bevegelse som vektla naturen og menneskets grunnleggende godhet. Tiltroen til den individuelle intuisjonen sto sterkere enn ­respekten for religiøse doktriner.

Romantikk

– Det er en tanke de henter fra den tyske og engelske romantikken. For Thoreau og Emerson innebærer det at man i naturen kommer i nærmere kontakt med sitt eget sinn. Og de mente at ­naturen reflekterte Gud, sier ­litteraturviter Endreson.

Peder Anker tror Thoreaus ­religiøse sider kan være konstruktive i kampen for å sette klima på agendaen – særlig i den amerikanske offentligheten.

– I Norge har kirken et mye mer progressivt syn på blant ­annet miljøsaken, og det er få som benekter evolusjonslæren. I USA er religion en konservativ faktor i samfunnet, men her er det flere nå som ser på Thoreau som en som kan forene en religiøs livsholdning med et vitenskapelig og klimavennlig syn.

Dette gjelder særlig hvordan Thoreau beskriver naturens sublime sider, slik de kommer til uttrykk i vandringene hans: Boblene i isen, fuglene som synger. I «Kunsten å gå» skriver han: «Som sann patriot skulle jeg skjemmes om jeg trodde Adam i paradiset, i det store og hele, var mer heldig stilt enn nybyggeren i dette landets vestlige skoger.»

– Thoreau betoner naturen som Guds skaperverk, og ved å glede seg over det, gleder man seg indirekte over Gud. Jeg har sett mange i kirken som er inne på dette, og bruker Thoreau som en moralsk stemme i sine argumenter for en bedre klimapolitikk, sier Anker.

Også Stefan Edman tror Thoreau kan være til hjelp med å forene det åndelige med et klimaengasjement, men minner også om at hans framskrittskritikk bør ses ut fra sin tid.

– Vi må huske at Thoreau levde for lenge siden, i kullteknologiens tid. Hans syn på modernitet og teknologi kan vi ikke hente så mye ut av. Selv tror jeg det finnes en modernitet som er progressiv og grønn, som vi er avhengige av framover, i motsetning til Trump, som vil gå baklengs inn i framtida, sier Edman.

– Men står ikke Thoreau for en individualisme som er vanskelig å omsette til en framtidsrettet holdning til miljøet?

– Jo, men Thoreau levde som sagt i en helt annen tid, og vi kan ikke bebreide ham for det. Selv tror jeg lite på den individualistiske, solitære veien. Vi må forene Thoreaus holdning til naturen med det beste i det moderne. Og vi må jobbe sammen, med tro på politikken og det kollektives kraft. Tenke globalt, handle lokalt.