«Gode Gud, i Trondheim!» sukket Søren Kierkegaard, rystet over at vitenskapsakademiet her i 1839 tildelte en gullmedalje til Arthur Schopenhauer.

Dette var den første store anerkjennelsen han fikk, den pessimistiske filosofen som var ­ugelsett blant kollegene. «Brækk­ækkel», ville man kanskje sagt om ham i trønderhovedstaden.

Den gang ei.

LES OGSÅ: 200 år med 'Die Welt als Wille und Vorstellung'. Var Schopenhauer filosofiens største tullebukk?

Merkelig

– Det er rart at han fikk den prisen i det hele tatt, konstaterer Kjetil Steinsholt, professor ved NTNU.

Nå har han gått i dybden av mysteriet. Og funnene tyder på at den pessimistiske tyskeren hadde en svært innflytelsesrik norsk medhjelper, da han vant det som egentlig skulle være en anonym priskonkurranse i regi av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), Norges eldste vitenskapelige institusjon.

I en forskningsartikkel ­skriver Steinsholt at den daværende ­rektoren ved Trondheim katedralskole, og senere ordfører i Trondheim, Frederik Moltke Bugge, kan ha vært «arkitekten» bak beslutningen om å premiere Schopenhauer.

– Hvor viktig var det for ham å få denne prisen?

– Den var helt ­avgjørende. Han hadde jo forsøkt å ­danke ut ­Hegel på universitetet i ­Berlin, uten å lykkes. Han ­hadde både ­økonomiske og ­private ­problemer, og hoved­verket hans hadde blitt brent av ­forlaget, ­fordi de ikke lenger hadde plass. Så han følte seg mislykket og misforstått, og hadde ikke fått noen anerkjennelse før dette, sier Steinsholt.

Schopenhauers essay 

Internasjonale priskonkurranser var en viktig del av datidens akademiske liv. Slik ble noen av datidens viktigste filosofiske tekster til. Og i 1837 utlyste DKNVS, hvor Bugge var leder, en åpen priskonkurranse. Denne ble kunngjort blant annet i Hallischen ­Litteraturzeitung, og spørs­målet som vitenskapsakademiet ville ha svar på var: «Kan menneskets fri vilje bevises av dets selvbevissthet?»

Det kom inn tre svar, tre essay. Og ingen skulle vite hvem som hadde skrevet disse før vinneressayet var blitt utpekt.

– Men du sier nå at dette var rigget, at Bugge ville at Schopenhauer skulle vinne?

– Det er jo litt enkelt sagt, men det som gjør at jeg kan ­finne ­belegg for det, er at Bugge fikk et reisestipend for å ­studere ­utdanningssystemet i Tyskland. Og på denne reisen besøker han folk som på forhånd er blitt meldt inn i Vitenskapsselskapet. Og alle disse kjenner Schopenhauer godt.

Blant dem er både Schopenhauers beste venner, og hans forlegger Brockhausen. Brockhausen kjente Bugge ­meget godt, og besøkte Trondheim to ganger.

Steinsholt mener disse ­kontaktene må ha fortalt Bugge om at Schopenhauer sendte inn en tekst til konkurransen.

– Bugge må ha visst at ­dette var Schopenhauers tekst, og han må ha fortalt de som tok ­beslutningen i Vitenskapsak­ademiet at han ville at ­dette ­essayet skal velges ut, hevder Steinsholt.

Dannelsesstrid

Så hvem var denne Bugge? Og hva kan forklare hans symptati for Schopenhauer?

Dette var nemlig lenge før den ­pessimistiske tyskeren hadde blitt oppdaget i de brede lag. Snarere var det slik at anerkjennelsen i Trondheim bidro til å sette Schopenhauer på kartet.

– Det kan nok virke paradoksalt, sier Steinsholt, med henvisning til at Bugge var både bispesønn og pietist. Schopenhauer holdt ­derimot Gud utenfor sitt ­filosofiske regnestykke.

Men Bugge var samtidig en åpen og ­fordomsfri sjel, som var ­involvert i den såkalte dannelsesstriden i første halvdel av 1800-­tallet. Det norske utdannings­systemet var da under støping, og mens for eksempel en skikkelse som Schweigaard ­fremhevet ­nødvendigheten av å lære 
matematikk og naturfag, insisterte Bugge på at religion, filosfi, historie og språkvitenskapene måtte være avgjørende.

– Den gang var dannelse ofte forstått i lys av tanken om at mennesket er skapt i Guds ­bilde. Men Bugge forstår at kanskje Gud er på vikende front? Og da mener han at mennesket må frem. Det å bygge ut en form for humanitet, var Bugge utrolig opptatt av. Og han mente at det var i dette perspektivet at man måtte tenke dannelse, forklarer Steinsholt.

– Hvordan forsto han at Gud var på vikende front?

– Blant annet fordi han hadde lest David Strauss sin bok Das ­Leben Jesu, som fikk enormt nedslag i samtiden og ­hadde betydning for utviklingen av en ­progressiv teologi. Strauss sier at Gud på sett og vis er et menneske­skapt fenomen, og at de egenskapene vi finner hos Gud, er de beste som ­mennesket har, men som vi nærmest har «gitt bort» og nå bør finne tilbake til. Bugge kjente Strauss bok godt, og han er jo kritisk til boken, men han er også åpen for perspektivene der.

LES MER: Schopenhauer fullbyrdet romantikkens kunstsyn

Fri vilje

Tankene til Strauss er ikke så langt fra Schopenhauers, påpeker Steinsholt, som tror det dessuten var på grunn av sin pietistiske bakgrunn, at Bugge var så opptatt av det som Schopenhauers filosofi kretset rundt, nemlig spørsmålet om mennesket har fri vilje eller ei.

Priskonkurransen som Schopenhauer vant var ­nemlig ikke den første som berørte dette temaet. Forut for den hadde det ­trønderske vitensskaps­selskapet stilt lignende spørsmål i to andre priskonkurranser.

I vinnerbesvarelse diskuterer ­Schopenhauer flere perspektiv på viljesfrihet. Hovedtyngden ligger på spørsmålet om moralsk frihet. Kan jeg ville, det jeg vil? Og er vi frie til å ville det vi vil? spør han. Svaret hans er et entydig «nei!».

– Og slik bryter han nesten med all filosofi i sin samtid, bemerker Steinsholt.

Leken tenker

Steinsholt er selv landets fremste f
orsker på fenomenet lek. Interessen for mørke ­tyske filosofer kom før ­«interessen for å drepe ­leken ved å skrive om den», røper 
han.

– Hva mener du gjør Schopenhauers tenkning verdifull?

– For meg har det vært måten han skriver på. Han bryr seg ikke om den akademiske sjanger. Han leker med skrivemåten, og kan midt i et filsofisk resonnement komme med helt overraskende elementer. Og slik kan du følge hvordan han kjemper med sin egen tanke. Han gir seg ikke. Han skal prøve å tenke tanken helt ut. Så langt det går. For pedagogikkens del, ­synes jeg at han er en kime til å si at pedagoger ikke bør være så skråsikre i alt de sier. Han er en representant for kanskje-­pedagogikken, avslutter Steinsholt.