Musikk

– Schopenhauer fullbyrdet­ ­romantikkens kunstsyn

Arthur Schopenhauers musikksyn er paradoksalt, sier ­musikkfilosof Peder Christian Kjerschow. Men det var nettopp ­gjennom kunstnere at han fikk gjennomslag.

«Musikkens fordervelse». Det var ordet Arthur Schopenhauer brukte om opera som kunstform:

«For ikke bare må den bøye og føye seg for å tilpasse seg gangen i en smakløs historie (…) nei, endog sangen selv forstyrrer harmonien når den menneskelige stemme,­ som musikalsk sett er et instrument på linje med ethvert ­annet, ikke vil føye seg inn blant de andre stemmene, men rett og slett dominere», skriver han i en av sine tekster, der han legger til at særlig bass- og tenorarier ikke var til å utstå.

Romantiker

Like fullt ble operakomponisten Richard Wagner en av de flittigste leserne av Schopenhauers hovedverk, Die Welt als Wille und Vorstellung. Sammen med Friedrich Nietzsche, men også Arnold Schönberg og Richard Strauss og Mahler, bidro han avgjørende til at Schopenhauers tanker fikk fotfeste i ­almennkulturen, ifølge musikkfilosof Peder Christian Kjerschow (bildet).

– Schopenhauer fullbyrder ­romantikernes musikksyn, sier mannen som i et helt liv har forsket på hvordan vi opp­lever musikk og hva som skjer når vi lytter.

LES MER: Filosofiens største tullebukk? 

Åpenbaring

Den romantiske­ bevegelsen hevdet at musikken kunne gi mennesket innpass til et «ukjent rike», slik E.T.A. Hoffmann, forfatteren bak Nøtteknekkeren, formulerte det.

Dette riket hadde ikke noe til felles med «den ytre sanseverden», sa han. Og her kunne mennesket «legge bak seg alle de følelser som lar seg begrepsbestemme, for å hengi seg til det uutsigelige».

Schopenhauer var tidlig opptatt av ­musikken, og allerede rundt 1805–1806 stiller han et avgjørende spørsmål i et brev til sin mor. Han kaller musikken for «det himmelske såkorn», og spør hvordan dette har fått plass her på vår harde jord:

«Den guddommelige tonekunsts pulsslag har ikke opphørt å slå gjennom barbariets århundrer, og en umiddelbar gjenklang fra det evige er bevart for oss i den, forståelig for alle våre sanser og selv hevet over last og dyd», skriver han.

Mysterium

Når han senere utvikler sin musikkteori, hevder han at musikken avbilder verden i seg selv: Den er «den ubevisst filosoferende ånds hemmelige metafysiske øvelse».

– Det er likevel et mysterium, sier Kjerschow, hvordan musikken kan passe inn i viljesfilsofien.

For musikken omtales som «en seende dverg» som sitter på ryggen til en blind kjempe. Kjempen er viljen, altså det som Schopenhauer hevder er urprinsippet i verden.

– Og hvis alt i verden egentlig er blind vilje, så er det et uløselig paradoks at denne­ blinde viljen skulle kunne frembringe et slikt erkjennelsens lys, som han mener musikken er, sier Kjerschow.

Men det er nettopp denne tanken hos Schopenhauer som har fascinert mange kunstnere: Om verden er en pøl, blir den geniale kunstneren en slags profet.

Vilje til form

– Hvor viktig er Schopenhauers bidrag for det å snakke om musikk?

 Det er et godt utgangspunkt. Fordi han sier så entydig at musikken beveger oss, at den er en urkraft. Musikk kalles jo gjerne for følelsenes språk, men jeg er i grunnen kommet frem til at følelsene – et ord som påkaller uendelig problematisering – er mindre viktig her. Jeg tror det snarere handler om vilje til form, som noe helt vesentlig i verden. Musikk er form. Og det er det som redder deg som individ, sier Kjerschow.

Musers mor

Denne ideen har sin for­løper allerede hos de gamle grekerne, påpeker han. I mytologien møter vi musene, som inspirerer skapelsen av musikken og andre kunstarter. De er døtre av Zevs og Mnemosyne, og Mnemosyne bærer med seg de grunnleggende krefter og former i verden.

– Musikken har altså noe med det ­ordenskapende i verden å gjøre, sier Kjerschow, og tar et annet eksempel fra ­antikken: Pytagoreerne forklarte musikken som de bakenforliggende matematiske strukturer i kosmos.

– Dette kaster lys over idealet om den absolutte musikk, sier han, med henvisning til romantikernes tanke om at musikken ikke skulle være underlagt en handling, eller et mål, men at den i seg selv evnet å fortelle noe avgjørende.

– Destruktivt

Det betyr ikke at den norske musikkfilosofen synes det er lett å begripe Schopenhauer:

– Det vanskeligste å forstå, er egentlig hvorfor Schopenhauers klingende vilje skulle være så belivende, så styrkende. Det er jo for så vidt ikke så vanskelig å begripe at en tone skal kunne være noe dionysisk, noe livgivende. Men at den også er individoppløsende ... Det er uhyggelig og destruktivt.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk