Schopenhauer – filosofiens største tullebukk?

'I mitt 17. leveår ble jeg så grepet av livets jammer, slik Buddha gjorde i sin ungdom da han så sykdom, ­alderdom, smerte og død. Den sannhet som verden taler høyt og tydelig om, var at denne verden ikke kan være verket til noe godt vesen, men snarere til en djevel, som kaller skapningen til Væren, for å se med fryd på dens kvaler.'

Formuleringene tilhører Arthur Schopen­hauer. Det er i år nøyaktig 200 år siden han i Die Welt als Wille und Vorstellung (Verden som vilje og forestilling) avfeide alt som kunne kalles fornuft, og erklærte at verden er styrt av Viljen.

Boken ble først en fiasko. Men etter forfatterens død kastet folk seg over den. ­Schopenhauer ble frem til første verdenskrig en av Europas mest leste filosofer.

Kollegene hans, derimot, har trukket på skuldrene helt frem til i dag:

– Jeg har jo alltid avfeid Schopenhauer som en tullebukk. Men er han egentlig det? Nå er jeg blitt litt i tvil, sier Steinar Mathisen, en av Norges fremste eksperter på 1800-tallets tyske filosofihistorie.

Optisk lykke

– Sokrates!

I et hvitt hus i Ørekroken, helt ytterst på Hvaler, svinser en katt med fyldig pels. Katteeieren viser stolt fram både katten og det nyeste kameraet sitt. Han elsker ikke bare tenkning. Han elsker optikk.

– Tar man bort forestillingen om at livet har en mening, så kan du likevel forsette å kjøpe et nytt kamera en gang i året, og glede deg til det kommer en ny modell. Eller du kan skaffe deg en ny elskerinne, eller hva som helst for å fylle livet...

– Alt er jag etter vind?

– Det er dette som gjør at jeg synes ­Schopenhauer er en tenker for vår tid, sier Steinar Mathisen, og forklarer:

– Det han sier, er at vår streben uansett aldri fører frem. Livet blir som det var for Sisyfos. Og derfor prøver vi å ha en stille glede over det å rulle stenen. Det er dette som Albert Camus sier mye senere: Vi må forestille oss at Sisyfos er lykkelig. Og det er slik det er i våre dager: Man vet at det man gjør er meningsløst. Og likevel ­prøver man å være lykkelig... Men er det et selvbedrag, eller er det ikke det? Det er spørsmålet.

Hold opp å ville!

Nei.

Å være eller ikke være. Det er spørsmålet.

Knapt en eneste vestlig tenker har svart det siste: Å ikke være.

Med unntak av Schopenhauer. Han så rundt seg, registrerte at menneskene var noen håpløse strebere som ble styrt av begjær og drifter. Og den mest grunnleggende driften var selve livsviljen.

Schopenhauer gjorde slik viljen, til selve urprinsippet i verden – og opphavet til all lidelse:

«Det at vi i det hele tatt vil, er vår ulykke (...) Vi innbiller oss bestandig at objektet for viljen alltid vil kunne gjøre ende på viljen vår. I virkeligheten er det bare oss selv som kan gjøre det, i det vi holder opp med å ville,» skriver han.

LES MER: – Schopenhauer fullbyrdet romantikkens kunstsyn 

Jammer

Schopenhauers eget liv var dystert. Som 17-åring dro han på en Europa-reise med sin far, der han fikk se hvor hardt livet fór med mange mennesker. Snart fikk han erfare det selv. ­Etter endt utdanning fikk han ikke jobb. En rekke kvinnehistorier fikk aldri noen lykkelig slutt.

Og forholdet til familien var mildt sagt anstrengt. Moren skal ha spilt bort alle familiens penger, men ble etter hvert en av datidens mest suksessfulle romanforfattere. Også søsteren lyktes som skribent, og sam­arbeidet med selveste Goethe. Det var tungt å sluke for Arthur.

Og faren?

Han begikk selvmord.

– Man vet at det man gjør er meningsløst. Og likevel prøver man å være lykkelig. Men er det et selvbedrag, eller er det ikke det? Det er spørsmålet, sier Steinar Mathisen.

Credo

– Jeg kaller det bare ­filosofiens Se & Hør.

I Ørekroken åpner Mathisen et blad han har liggende. Information Philosophie. Her står det om dødsfall, ansettelser og ­utmerkelser. Eller hvilke historiske kjemper som det er skrevet bøker om i det siste.

Wittgenstein og Heidegger står høyest i kurs. Det er ikke mange som skriver om Schopenhauer.

Nå likte ikke Schopenhauer andre filosofer særlig godt. Han hatet Hegel, kalte ham både platt, åndsløs og ‘en sjarlatan’. Og det var gjensidig. Kollegene hans pekte enkelt på alle feilene – ­etter deres kriterier – i ­Schopenhauers argumentasjons­rekker, forklarer Mathisen, og legger til:

– Men hovedproblemet er at han rokker ved filosofiens helligste overbevisning: Troen på fornuften.

Dette credoet går som en rød tråd gjennom historien. I antikken snakket grekerne om Logos, en verdensfornuft. Og da Schopenhauer entret offentligheten på starten av 1800-tallet, hyllet de fleste opplysningstenkerne­ mennesket som et fornuftig­ ­vesen som var i stand til å ta skjebnen i egne hender – ta kontroll over den.

– Det Schopenhauer sier, er det motsatte: At viljen snarere­ kontrollerer fornuften. Dette gjør ham aktuell i vår egen tid. At verden er ren fornuft, er det bare gamle kantianere som meg selv som tror på i dag, sier ­Mathisen, og vender seg lynraskt til fotografen for å spørre mer om ­optikk.

Sex & Kant

Det er blitt sagt at filosofien befant seg i en identitetskrise på den tiden da Schopenhauer sto fram. De empiriske vitenskapene var på frammarsj, og de som levde av å tenke, måtte forsvare sin eksistens. De påsto at de kunne gi kulturen noen fornuftige innsikter som de andre vitenskapene ikke kunne bidra med.

Samtidig måtte de styre klar av alle former for spekulativ tenkning. For metafysikk var blitt fy-fy.

Kant hadde sagt at det var klare grenser for menneskets ­erkjennelse: Skillet gikk mellom det han kalte Das Ding an sich og Das Ding für uns. Det første beskrev virkeligheten slik den er, uavhengig av vår erkjennelse. Denne kan vi ikke vite noe om. Men det vi kan vite noe om, er det andre, hvordan virkeligheten fortoner seg for oss.

Denne sondringen var Kants «største fortjeneste»‚ uttalte Schopenhauer. Men han mente Kant og etterfølgerne overså en viktig kilde til å vite noe om virkeligheten: Kroppen.

Vi har masse kunnskap gjennom kroppen, påpekte han, men vi makter ikke alltid å danne begreper om, og kommunisere dette. Og det er ikke så rart. For skulle vi ta inn over oss hvordan vi lar oss styre av frykt, misunnelse, seksualdrifter, aggresjon og så videre, ville vi ganske enkelt ikke tåle det, mente ­Schopenhauer, som faktisk var en av de første til å skrive om kjønnsdriftenes betydning i sitt eget liv.

Gåten

For å si det enkelt: Mens kollegene var opptatt av at 2+2=4, ville Schopenhauer løse det han kalte tilværelsens gåte. Han ville svare på spørsmålene som metafysikken alltid hadde balet med: Hva var meningen med tilværelsen? Er det egentlig verdt å leve? Hva er poenget med det hele?

Han ble en pionér i det han formulerte dette inn i sin samtids sekulære rammeverk. Svarene var blottet både for både gudsbegrep og teleologi, altså tanken om at noe har et mål.

Hvordan kom han dit?

– De fleste har lest Schopenhauer inn i en europeisk filosofisk tradisjon, og særlig ut fra Kant. Men det er bare delvis riktig. Og ser vi det, blir han ­ingen dårlig filosof, men en anner­ledes filosof, foreslår Mathisen, og peker på at det ikke er i ­hovedstrømmen av vestlig idéhistorie at ­Schopenhauer finner sin viktigste inspirasjonskilde.

Djevelskap

– Europas filosofi er intellektuell. Schopenhauer tenker helt annerledes: Det er ikke om å gjøre for ham å bruke intellektet til å forbedre verden. Det er bedre å avskaffe intellektet for å oppnå Intet. Dette er en buddhistisk tankegang. Den er litt uhyggelig på en måte...

– Hvordan da?

– Det er litt merkelig å skulle si at det eneste vi kan strebe etter er å oppnå Intet. Det lyder ikke bra.

Mathisen påpeker at det mange­ som har «leflet» med østlig livsfilosofi. Men Schopenhauer er én av få som tar dette helt på alvor, og konkluderer med at han foretrekker Intet framfor Væren.

Fordelen er at han kan avskaffe­ hele teodicé-problemet, altså det ondes problem: Hvordan kan det finnes så mye djevelskap i verden hvis det finnes en allmektig Gud?

– Hvis du går til opplysningstiden, så forsterkes egentlig bare teodicé-forestillingen, gjennom tanken om at vi ved hjelp av fornuften skal klare å gjøre verden bedre.

– Vi ser på det onde som vekstsmerter?

– Ja. Det onde blir til et forbigående fenomen. Schopenhauer gjennomskuet at å si dette, er å kaste blår i øynene på folk.

Smak av frelse

Det er fordi kunstnerne plukket opp filosofien hans at Schopenhauer ­etter hvert fikk en bred virknings­historie (se sidesak). I musikken finnes nemlig en sjelden mulighet til å unnslippe verdens jammerdal, mente han.

– Det musikken gjør, er at den suspenderer viljens blinde faenskap. Men den forandrer ingen ting. Det er bare snakk om en momentan befrielse, et øyeblikk der du føler at du er kommet inn i et Intet, forklarer Mathisen.

Han har viet mye av karrieren til å forske på estetikk, og sier ­Schopenhauers musikkforståelse foregriper både modernismens og postmodernismens:

– Det er det at musikken er gjenstandsløs som gjør den ­interessant for ham. At den bare er form – form som et forbi­gående fenomen.

Det underlige

Dette er det ­radikale, og det skiller ham også fra andre romantikere, slik som Tieck og Wackenroder, som holdt på at musikken satte deg i kontakt med «noe».

– Både i gresk og kristen forstand er det snakk om at kunst kan løfte deg inn i en bedre verden. Slik er det ikke hos Schopenhauer. Det finnes ingen bedre verden hos ham. Verden er bare lidelse. Så den må man fortest mulig komme seg ut av. Sånn sett er det underlig at han ikke tok livet av seg, bemerker Mathisen.

Han titter på bokhyllen sin. På kameraet. På katten Sokrates.

– Så hvis kunsten skulle være interessert i en gjenstand, så vil den for Schopenhauer ikke være noe annet enn bare en for­lengelse av viljen og lidelsen. Ekte kunst er derfor bare en momentan formopplevelse... Nei. Vet du. Det der tror jeg bare er tull.

– Hvorfor det?

– Jeg må få lov til å ha en ubegrunnet mening.