Plastens janusansikt

Hver generasjon virker å ha nok med sin egen plage. Slik har det i hvert fall alltid vært. Hvorfor se langt fremover, til neste generasjon, når det finnes så mange muligheter til å gjøre livet enklere og mer effektivt her og nå? Det er slik mennesket har tenkt, før vi, nærmest for skams skyld, har myntet ut én spesifikk trussel mot naturen og livet selv. Det har vi imidlertid ikke gjort av hensyn til dem som kommer etter oss, vi har gjort det av egeninteresser fordi vi oppriktig fryktet noe der og da.

Gigantisk problem

«A hard rain is gonna fall», sang Bob Dylan, og rockehistoriens beste tekst handler ikke om hva sur nedbør kan medføre på sikt. Nei, den ble skrevet da frykten for snarlig atomkrig var på sitt sterkeste. Og da jeg, noen generasjoner etter Dylan, var liten, var det kun helvete jeg fryktet mer enn hullet i ozonlaget. For vi trodde jo det, der vi sto i skolegården, at det stadig voksende hullet i atmosfæren til slutt ville gjøre at solen stekte oss alle.