Pinnekjøtt, så klart

Hjemme hos meg merker jeg i disse dager at det begynner å sitre barnlig forventningsfullt i kroppen til han jeg er gift med. Det er han som er ivrigst med å komme seg på loftet og hente fram adventsstaker og røkelse, han som ivrer for å dra i skogen og hente det lille treet som lyser opp gårdsplassen gjennom hele adventstiden. Han som snakker varmest om lukten av jul og som snakker om lutefisk og ribbe med vann i munnen. Han som sier han gleder seg til å se barnebarn i yr forventning. Som gleder seg til julegudstjeneste med fullsatt kirke. Det er en glede som smitter.

Tradisjonene er viktige. Det vi alltid har hatt i huset i advent og jul – som vi tar fram hvert eneste år – er verdifulle. Juleforberedelser med husvask, sølvpuss, matlaging og kakebaking. Julegaveinnkjøp og julekortskriving. Familie- og venneselskaper med huset fullt og rolige dager med avslapning og trivelig fellesskap.

Gammel og best. Min kjære lager øllake til juleskinka. Det er en gammel og «hemmelig» oppskrift fra min familie, som vi lager på samme måte år etter år – og som alle gjester elsker. Men så sier min kjære plutselig at laken ikke trenger å kokes! Uhørt! Det må bortimot vitenskapelige bevis til før jeg syns det er aktuelt å ha tillit til det. Og han går sporenstreks på nettet og finner at det er helt i orden å droppe kokingen av laken. Hm, tenker jeg, kan du ikke bare gjøre som vi alltid har gjort det?