Kultur

Fredag åpnet utstillingen «Harald Sohlberg. Uendelige landskap» i Nasjonalgalleriet i Oslo. Den er både den første og den siste. Dette er den første store Sohlbergutstillingen på mange år. Det er også trolig den siste utstillingen før Nasjonalgalleriet lukker dørene og flytter til det nye Nasjonalmuseet som åpner på Vestbanen i 2020.

Utstillingen består av 130 verk fra hele hans karriere, der mange kommer fra private samlinger, og vil være ukjente for publikum. Dette er en fortelling om Sohlbergs liv og karriere, fra han som 20-åring prøver å finne seg selv som kunstner, til han slår igjennom med sine fargesterke, lysende landskapsmalerier.

– De har både en melankolsk skjønnhet, men også et streif av uro. Dette er bilder som appellerer til både tanker og følelser, sier kurator Mai Britt Guleng til Vårt Land.

LES OGSÅ: – Vigdis Hiorths roman er refleksjonsrom for Metoo-bevegelsen

Ensomme hus

Hvorfor er Sohlbergs malerier så sterke? Guleng tar hans bilder med motiv fra Røros som eksempel. De er intenst fargesterke. Samtidig er de påfallende mennesketomme. Vi kan rett nok se spor av menneskene, men det er snarere i naturen og tingene at vi kan kjenne oss igjen. Vi ser oss inn i Sohlbergs bilder. Det er dessuten en utrolig detaljrikdom i bildene, mens andre deler består av kun store ensfargede flater.

– I kontrasten mellom dette summariske, storslåtte og de små detaljene oppstår en undring, mener Guleng.

I Blomstereng nordpå (1905), som Sohlberg malte på Gullikstad nord for Røros, ses for eksempel en stor eng med prestekrager midt i bildet. Hver eneste blomst er malt på sin egen måte.

– Det er som det står et individ der for hver eneste prestekrage. Det er som om naturen har tatt menneskets plass. Det samme gjelder også hans malerier av de skjeve husene i Røros. De står sammen med andre hus, men er like fullt forlatte og ensomme, sier hun.

LES OGSÅ: – Nasjonalmuseet svikter sitt mandat

Nyromantiker?

Sohlberg hadde en betydelig posisjon i norsk kunstliv, frem til Matisse-elevene kom tilbake fra Paris i 1909, og et modernistisk uttrykk brøt frem i kunsten. Sohlberg fikk igjen heder og ære med Vinternatt i Rondane under Jubileumsutstillingen for Grunnloven i 1914, men falt etter hvert ut.

– Det er de som sier at vi er tilbake i en romantisk tid. Gjør dette Sohlberg aktuell i dag?

– Sohlberg blir jo ofte betegnet som nyromantiker, men jeg tenker på ham mer som en symbolistisk maler. Han minner om internasjonal symbolisme, med unntak av at han ikke bruker menneskefiguren i særlig grad. Jeg vet ikke om det er riktig at vi er romantikere i dag, men det som er sikkert er at naturen er viktig i vår tid. Den har en dragning på oss. I Vinternatt i Rondane møter vi den nesten urørte naturen. Dette maleriet viser ikke bare noe snilt og pent, men det er kunst som utfordrer, som vil ha oss til å tenke. Det ligger store spørsmål i Sohlberg bilder. Da han selv skrev om Rondanemotivet, var det sterke tanker om døden og evigheten som lå ham på hjertet, og maleriet blir en påminnelse om menneskets plass i en større sammenheng.

– Hans billedverden skiller seg ut både i Norge og internasjonalt. Kan man likevel peke ut noen bestemte motivasjonskilder?

– Ikke annet enn at han forholder seg tett til det han ser, samtidig som han gjør det til noe annet enn kun ytre natur. Sohlberg holdt også i stor grad tett om hva han hadde sett, samt hva og hvem han hadde blitt inspirert av. Men det at han var utdannet dekorasjonsmaler har utvilsomt vært viktig for uttrykket han. Det gjorde at han kunne skape detaljer som nærmest lyser av seg selv.