Kultur

Nok Nugatti nå

Omsorg kan være å pøse på med kjærlighet, men også å sette grenser for begjæret, sier debutant Kristin Buvik Sivertsen.

Mange års nitid lesning har gitt henne en mastergrad i litteraturvitenskap, men vikarjobben i omsorgsboligen ga stoff til debutromanen. På spørsmål om sammenhengen mellom boktittelen Omsorg og bokcoverets velsmurte brødskive med Nugatti, tar hun en tenkepause. Hun har vært mor i fem måneder og skylder litt på ammetåka.

– Nugattien kan være et symbol på den ettergivende omsorgen, den delen av omsorgen som handler om å gi og å overøse med kjærlighet. Men omsorg handler jo ofte om å sette grenser for begjæret. Og ofte ved hjelp av skam, svarer hun – etter hvert.

Bussreisen

Tilfeldighetene ville det slik at litteraturstudiene ble lagt til København.

– Jeg jobbet i en omsorgsbolig i studietida og gjorde meg refleksjoner rundt organiseringen av den institusjonaliserte omsorgen. Jeg begynte å skrive tekster om det. Slik fikk tankene form, men også historiene ble til på den måten.

Engasjementet går lenger tilbake. Ett år gammel reiste hun sammen med to søstre og foreldre i en VW-buss fra Nord-Norge til Spania. Etter å ha lært flytende spansk og flamenco, vekslet ­familien mellom nord og sør i flere år. Mamma Mette Buvik ble etter noen år sjømannsprest i Spania, og begge foreldrene engasjerte seg i hjelpearbeidet blant afrikanske flyktninger og gatebarn.

I dag er Mette Buvik sokneprest i Grønnåsen menighet i Tromsø. Familien er fortsatt engasjert i sosialt arbeid på begge sider av Gibraltar-stredet.

– Det sosiale engasjementet har alltid vært en viktig del av deres kristne tro. Den kristne oppveksten gjør at jeg helt fra jeg var liten, har vært vant til å stille eksistensielle spørsmål, sier Buvik Sivertsen.

LES OGSÅ: Gyver løs på svimlende litterære oppgaver

Kriminal

Romanen er en slags kriminalgåte fra en blokk med omsorgsboliger. Om noe er dramatisk her, er det vanligvis å finne i beboernes ulike grenseoverskridende forståelser av virkeligheten. For eksempel oppdager Yngvar en dag at han ikke kan se seg selv i speilet. Som usynlig kan han gå inn til de andre om natta og skaffe seg informasjon om hva som skjer. «Helt fram til åtte, halv ni lever jeg som alle andre. Eller i det minste så vanlig som et liv kan leves på et sted som dette.»

– Yngvar «ble født» da jeg gikk nattevakt i gangene og følte meg usynlig, forteller forfatteren.

En morgen blir dobbeltdrapsmannen Rolf Inge funnet død i senga. Samme natt anmelder en kvinne en voldtekt. En nyutdannet og høygravid politibetjent blir satt på saken. Romanen består i store deler av de avhørene hun gjør med beboere og ansatte.

Venneomsorg

Trygve Svendsen presenteres som venn og nabo av den avdøde. Han er ganske sikker på at Rolf Inge egentlig var klar for å dø. Han gir vennen følgende attest: «Men han var sånn som spurte om jeg hadde en bra eller dårlig periode, og hvis jeg sa jeg hadde det dårlig, kom han innom hver dag med wienerbrød eller noe. Og han brydde seg ikke om jeg satt i sofaen og svetta og pusta, han satt bare og røyka og så ut av vinduet uansett om jeg klarte å prate eller ikke.»

Slik snur forfatteren omsorgsansvaret på hodet. De ansatte er enten resignerte eller for selvopptatte. Omsorgen må brukerne finne hos hverandre.

– Kort sagt er romanen en utforskning av omsorg i vid forstand. Hvilke konsekvenser har måten vi organiserer omsorgen på for den enkelte, både ansatt og bruker?

– Hva kan det bli mer eller mindre av?

– Det kan bli mindre av stoppeklokkeomsorgen. Særlig i hjemmesykepleien har man altfor lite tid på altfor mange oppgaver. Det er det viktigste. Har du fem minutter til en bruker som skal dusje, har du ikke tid til å snakke. Da får du i hvert fall aldri etablert noen relasjon.

– Enten må vi skru opp medisinbruken eller så må vi ta livet av uroelementene, sier psykiateren i boka. Du tar ut ekstremene?

– Ordene er lagt i munnen på en som vil provosere. Han er lei av et system der ingenting fungerer.

Reality-TV

Anna Novak er den beboeren som meldte seg frivillig da politiet startet intervjuene. Hun synes det er for drøyt at hun skal bo på institusjon fordi hun er tykk. «Jeg tror jeg i løpet av ungdomstida lærte kroppen min til å forbinde TV-titting med belønning, noen den egentlig aldri har klart å avvenne seg med.»

Hun liker best gammeldags lineær TV. Alt annet krever aktive valg hun ikke orker. Hun synes dessuten det er interessant hvordan livet etterligner TV-seriene.

– Uten skam ingen dramatikk, sier hun. Det er mye skam her?

– Anna Novak er skamløs på den måten at hun ikke bryr seg om vekta si og dermed bryter med det øvrige samfunnets slankenevroser.

 Hun nevner en episode fra «Hellstrøm rydder opp», der vi møter en mann som spiser Nugatti til alle måltider. Det er interessant i seg selv. Anna Novaks analyse er ellers at skam er drivkraften i alle reality-program som har med selvutvikling å gjøre. Det er slankeprogrammer, rydd-opp-serier eller «Luksusfellen» – programmer der eksperter forteller hvordan du skal leve livet ditt. Hele veien handler det om normer vi ikke lever opp til. Alle synes han bør spise noe annet enn Nugatti. Ellers skal du skamme deg.

Yngvar får en kollaps og må slutte i jobben. Sakte, men sikkert klarer han ikke å leve opp til kravene og faller ut av samfunnet.

– Det er skamfullt å ikke mestre livet, sier Buvik Sivertsen.

Ikke helt proff

Omsorgen er stusselig. To nattevakter og en psykiater har det til felles at ingen av dem helt fyller sine omsorgsroller. De andre beboerne derimot viser empati og evne til omsorg slik som Rolf Inge med wienerbrødet.

– Samtidig tenker jeg på nattevaktene som to som gjerne vil. Det butter i mot fordi de er i den fella at de må leve opp til kravene, sier forfatteren.

– Tanken bak omsorgsboligene er at du skal ha din egen leilighet og forvalte ditt liv. Det er signaler om en normalitet som du skal nå opp til. Når brukerne ikke klarer å sette inn i oppvaskmaskinen eller vaske egne klær, så er det knyttet skam til det, sier hun.

Utforske

– Vil du fortsette å skrive samfunnsengasjert?

– Ja, jeg mener litteraturen bør utforske hvordan samfunnet er organisert. Så er det mange måter å skrive politisk på, sier ­Sivertsen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur