Noen spinkle buh-rop klemte seg opp fra salen, men fleste likte Operaens Rigoletto – med god grunn

Teppet opp, så ei lita øy, riktignok med plass til et kor og et drama uten like, noen trær som saktens kan være spist av barkbiller og ei brakke, der hvor det etter Verdis borgerlige skapelsesberetning «skulle vært» et 1500-tallshoff – godt gjenkjennelig på slutten av 1800-tallet, men ikke i dag. Regissør Ole Anders Tandberg har tatt sjokkerende grep før, han tror på det dystre lyset over øde landskap når det skal skrues til, nesten metallblått. Denne gangen er det det som duger. Slik det dugde i hans (også) kontroversielle oppsetning av Sjostakovitsjs Lady Macbeth av Mtsensk ved Den Norske Opera for noen år siden. En kan like det eller ikke, noen spinkle buh-rop klemte seg opp fra salen – de fleste, vil jeg tro, innstilte seg godt på det som var.

LES OGSÅ: I en forkrøplende konsentrasjonsleir ble noen av Messiaens vakreste, mest håpefulle og kristent visjonære toner til.

Skyttelen i veven