Det er en underlig og mirakuløs historie. Da Tyskland invaderte Frankrike i 1940, fengslet de en musiker som skulle komme til å prege musikken resten av forrige århundre og gjør det fremdeles, Olivier Messiaen (1908–1992). Han havnet – sammen med andre musikerfanger, blant andre en klarinettist og en cellist, etter hvert også en fiolinist - i Stalag VIII-A, en fangeleir på grensen mellom Polen og Tyskland. Før deportasjonen rakk Messiaen å skrive en klarinettsolo for sin venn, klarinettisten: «Fuglenes avgrunn» – raske bevegelser og rolig, syngende, transelignende strofer, som flettes i heftige løp og triller.
Da han kom til Stalag VIII-A, skrev han sju stykker til - for fiolin, klarinett, cello og piano, det som var til rådighet i elendigheten. På tittelbladet skrev han: «En hyllest til engelen i apokalypsen, som løfter sin hånd mot himmelen og sier: Det skal ikke være tid mer.»
Kasserte instrumenter
En bitende midtvinterkveld i 1940 satte fire musikere seg ned blant medfangene og fremførte Kvartett for tidens ende på noen av leirens kasserte instrumenter. Pianisten, komponisten selv, satt med opprevet grønn jakke og i tresko ved et piano hvor tangentene stadig ramlet ned og ikke spratt opp igjen. Celloen hadde bare tre strenger, klarinetten og fiolin var sånn noenlunde i orden. Det var premieren på et av århundrets underligste og mest gripende kammermusikkverker. Det var spesielt, blekt sagt – det var mer enn 20.000 fanger i leiren. Hvordan det var mulig?
Jo, mange av vaktene der hadde minimal sans for Hitler. De sørget for at komponisten, i dette tilfellet Messiaen, fikk arbeidsrom og ro, blyant og notepapir nok. Da de mange franske/jødiske fanger forsøkte å rømme, ba vaktene dem å bli – for, som de sa: Dere er tryggere her enn om dere havner i klørne på Vichy-styret i hjemlandet.
Om å ville lyset
Kvartett for tidens ende har satstitler som «Lovprisning av Jesu evighet», «Raseriets dans for sju trompeter», «Virvar av regnbuer» (symbolet på fred, visdom og vibrasjoner av lys og lyd), «Vokalise til engelen som bebuder». Ingen «imitering», ingenting rett fram fortalt, ingen «beskrivelse» i toner. Men anelsen, fylden, ekstasen i møte med det hellig alminnelige, midt i et fangenskap. Det «snakker» til erindringen, det vi selv har opplevd i hellige øyeblikk av nærvær. Messiaen vil lyset, han ville lyset, der svikter han aldri.
LES OGSÅ: Olemic Thommessen leser bibeltekstene til Messiaens orgelverk.
Sterkere enn en murvegg
Det finnes mange moderne innspillinger, og alle som kjenner og utsetter seg for Messiaen, har sin. Nå spiller jeg den nyeste, klarinettisten Raphaël Sévère og Trio Messiaens, som stoffliggjør tonene med foruroligende skjønnhet og ro. Messiaen «hørte» farger, han var utstyrt med «diagnosen» synestesi, det vil si en tilstand hvor sansene blander seg - noen kan smake ord, andre opplever at lyder og bokstaver viser seg som farge (synestesi). For Messiaen ble toner farger, derav regnbuen, som han stadig vender tilbake til – også i Kvartett for tidens ende.
Fire unge musikere med stor integritet og ditto alvor, enn si teknisk kapasitet og svært nyansert forestillingsevne, viser veg her i en innspilling der også det myke lydbildet kler anledningen. Det er tydelig og dypt tragisk. Kan noe med konsentrasjonsleirens piggete fortvilelse være så vakkert? Ja, når håpet er sterkere enn en murvegg.
