Når pilegrimsveiene møtes
JAPANSKE VANDREPOETER: Som pilegrimer levde de på almisser, henga seg til naturen, til årstidene og skiftende landskaper. Både det gjenkjennelige og det fremmede berørte meg, skriver Notto R. Thelle om de japanske vandrepoetene.
BONDEGUTT: Vandrepoeten Kobayashi Issa bearbeidet barndomstraumene ved å identifisere seg med andre hjemløse og hjelpeløse – mennesker, dyr og alt som lever. Til høyre gjendikter Notto R. Thelle.
Mori Bakurō/Erlend Berge
«Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå / mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå», skriver Erik Bye i sin «Pilegrimssang» fra årtusenskiftet. Han er opptatt av pilegrimsstien som går gjennom hvert menneskesinn, og drømmer om et hellig sted der «hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred og lønn for våre hvileløse netter».
Avstanden er ikke så stor til de fire japanske vandrepoetene jeg har skrevet om i Veiens visdom og vandringens poesi. De levde riktignok i en annen tid – fra 1600- til 1900-tallet – og fulgte andre filosofiske og religiøse veier. Men det er forbausende mye gjenkjennelse i deres poetiske landskaper: den overveldende naturen, undringen over menneskets plass i universet, liv og død, vandringens gleder og sorger, kroppens begrensninger.
Undringens magi
Bestill abonnement her
KJØP
