‘Musikken gir gjenklang i sjelen’

– Pappa mistet gradvis ­språket og klarte mot slutten kanskje bare å fullføre én setning om dagen. Men gjennom sangen kunne vi kommunisere lett, sier Ane Lillian Tveit, datter av komponist Sigvald Tveit, som døde 8. januar.

På farsdagen i november 
sang hun som vanlig for ­faren sin på sykehjemmet – en av hans egne melodier, med tekst av ­Edvard Hoem. ­Øyeblikket ­delte hun i en video på ­Facebook (se videoen nederst i saken). ­Sigvald Tveit hadde da vært rammet av frontallapp-
demens og hadde gradvis blitt dårligere de siste ti-tolv 
årene.

Åpen om sykdommen

Selv om Sigvald Tveit ­mistet ­mesteparten av språket mot slutten, mistet han ikke ­musikaliteten.

– Senest på julaften sang vi «Deilig er den himmel blå», 
og da la han andrestemmen 
på alle versene, sier datteren.

To uker etter døde han på ­Cathinka Guldberg-senteret i Oslo.

– Videoen viser kanskje 
ikke noe «pent» bilde av ­pappa, men han var åpen om ­situasjonen sin fra ­begynnelsen, så åpenheten er i pakt med hvordan han selv håndterte 
det.

Gradvis dårligere

– Han var en veldig kreativ og produktiv mann. Hvordan var det å ­følge denne svekkelsen på nært 
hold?

– Det har vært veldig ­spesielt. Da jeg gikk på ungdoms­-
skolen tok vi ofte toget sam-
tidig. Da kunne han midt i ­rushen sitte med blyant og ­noteark mens han plystret for seg selv. Jeg er ganske sikker 
på at det er slik han skrev 
«Tenn lys» her, på morgen-
toget på vei inn til NRK, ­forteller Tveit.

– Mot slutten av 90-t­allet begynte han å ­komponere ved bruk av dataverktøy, 
men ­etter hvert som han ble svekket ­kognitivt, satt han mot slutten igjen med blyant og ­noteark.

LES MER: Musikervennene minnes Sigvald Tveit

Fast bidragsyter

Da Ane ­Lillian Tveit jobbet i tre år som kulturleder på Cathinka ­Guldberg-senteret, var faren fast bidragsyter bak pianoet under allsangen på fredager.

– Han fikk ikke ­tilpasset ­aktivitet fra bydelen, så vi ­måtte aktivisere ham selv. Det var ­veldig artig når han ­akkompagnerte, han kunne ­liksom tromme litt ekstra på den tonen jeg skulle ha sunget hvis jeg bommet.

Hun sier det var «underlig å følge med på den musikalske nedbrytingen» over disse tre årene.

– Mot slutten var det slik at hver gang han skulle begynne på neste sang, satt ­hukommelsen fast i den forrige sangen. Slik at forspillet egentlig hørte til sangen han nettopp hadde spilt. Men han var såpass musikalsk at han klarte å manøvrere seg inn på den neste sangen i løpet av forspillet.

Arbeidet på Cathinka ­Guldberg-senteret har gitt ­henne god innsikt i hva musikk kan bety for demente.

– Det handler om gjenklang i sjelen, hvis jeg kan si det litt ­poetisk. Det er gjen­kjennelsen av noe nært som skaper ­trygghet. Musikken, særlig den de kjenner fra før, skaper 
dette.

Ikke min sang

Da den ­nyeste salmeboken ble publisert til 2013, skulle tolv av salmene hans være med. ­Komponistene fikk i oppgave å skrive de ­firestemte arrangementene til korallboka.

– Han var veldig opptatt av å gjøre det selv, men jeg måtte koordinere arbeidet. Sangene han hadde laget før han ble 
syk, kjente han igjen. Men de ­seneste komposisjonene ­hadde han glemt at han hadde ­komponert.

‘Har jeg skrevet denne?’ ­kunne han spørre. ‘Ja’ svarte datteren. En gang ­protesterte han likevel. ‘Nei, den er for ­dårlig’, sa han.

– Da gikk jeg til komiteen, og det viste seg å stemme, sier Tveit, uten å røpe hvilken salme det er snakk om.

Tenn lys på bussen

Etter at faren ble syk merket ­datteren hvordan det gjorde enda ­sterkere inntrykk å høre farens musikk.

– Da jeg tok bussen en gang rundt 2005, satt en barne­hagegruppe og sang «Tenn lys». Jeg visste da at pappa var i ferd med å bli syk. Å høre musikken hans sunget så selvfølgelig av andre gjorde meg så rørt at jeg måtte skjule at jeg gråt.

Ane Lillian Tveit synger for pappaen sin, komponisten Sigvald Tveit: