Musikk

Nåden er fundamentet for to nye kristenmetall-plater

Metallrockerne Neal Morse og Stryper har alltid holdt trosfanen minst like høyt som de har skrudd opp volumet. Likevel har de nådd langt utenfor de kristne miljøene.

Neal Morse har brukt koronapandemien til å fordype seg i konseptalbumet Sola Gratia. At hans musikalske hjelpere, fortrinnsvis fra eget band, har ­sittet i sine respektive studioer og lagt på musikk, er i høyeste grad til­givelig i et koronaperspektiv. Ikke kan jeg si at jeg hører noen forskjell fra tidligere studio­album heller.

Sola Gratia følger opp 60-åringens jevne strøm med progmetall-utgivelser på høyt nivå, helt siden han i 1992 startet Spock's Beard sammen med Broren Alan Morse, og deretter ble medlem i supergruppa Transatlantic sammen med medlemmer fra Dream Theater, Marillion og The Flower Kings. Fra 2002 har han ledet sitt eget Neal Morse Band.

På denne utgivelsen står amerikaneren – i hvert fall i navnet – på egne bein. Og han står fjellstøtt. I dag er Neal Morse utvilsomt en av progrockens aller fremste utøvere.

 

Streite og stødige

Trad­metall-gruppa Stryper har holdt koken helt siden 1983. Mer enn noen andre artister med en så profilert kristen profil, har de hatt kommersiell suksess også utenfor menighetsmiljøene. Noe til en viss grad også kristenprofilerte Barren Cross, Giant og Petra hadde. Kanskje har det å gjøre med at symbolbruken innenfor metall-sjangeren er nokså lik uansett livssyn.

Jeg har aldri vært noen stor Stryper-fan. Heller ikke etter at jeg hørte dem live i Stockholm på slutten av 1980-tallet. Men etter at de kuttet ut puddelfrisyrene og de syltrange og gul-sorte kostymene sine, har de blitt mer streite i både musikken og forkynnelsen.

Da jeg hørte at bandet som spilte på Skjærgårds så sent som i 2012 skulle komme med nytt album, fryktet jeg at de nå skulle kryste en i min munn allerede temmelig tørr sitron. Men jeg tok feil: Nykommeren Even The Devil Believes er blitt et nokså saftig og forfriskende lettmetall-album.

Neal Morse fyllte 60 i august og feirer rundt tall med en ny sterk utgivelse. (Foto: Promo)

LES OGSÅ: Rocken skylder vekkelseskristendommen mer enn vi tror, mener musikkhistoriker

Bygger seg opp

Ifølge Neal Morses beskrivelse av sitt nye album, er det ikke Luthers programerklæring Sola Gratia, nåden alene, som har inspirert ham til å skrive Sola Gratia. Det er selveste Paulus, gjennom hans livsreise fra å forfølge de kristne­ til å bli en av Guds første og fremste­ teologer og misjonærer.

Den 65 minutter lange episke reisen til Neal Morse blir aldri kjedelig. Historien om den bibelske­ klippen bygger seg gradvis opp, og tar hele tiden de nødvendige musikalske hvile­skjærene for at det som skjer underveis skal kunne fordøyes.

I den omlag åtte minutter lange­ «Never Change» har den musikalske reisen nådd et fore­løpig klimaks: Paulus utbryter: «I will never change, I will never change­». Men så er det likevel det som skjer: han forandrer seg så til de grader.

Forandret Paulus

I «The Glory­ Of The Lord» er det en ­totalt forandret Paulus, en apostel i nådens soloppgang, vi møter.

Neal Morses kanskje fremste­ egenskap er å formidle slike­ overganger, slike følelser, stemninger og atmosfærer ved å veksle­ mellom rolige partier og brusende gitar og keyboard-dønninger. Musikken blir derfor minst like viktig for formidlingen av budskapet som tekstene er det.

LES OGSÅ: Med bandet Fleshkiller intensiverer Ole Børud death metal-uttrykket sitt

Mer jordnære

Strypers Even The Devil Believes minner mer om den første «white metal»-stilen de hadde på blant annet suksessalbumet To Hell With The Devil fra 1986, enn på hardrock-albumet Reborn fra 2005. Midt i all klisjebruken, som gjelder uansett livssyn innenfor den tunge rocke- og metallsjangeren, fremstår bandet nå likevel nokså jordnære. Det pompøse glamrock-imaget fra de første årene er så godt som borte.

Gitarriffene til Oz Fox pløyer­ ikke ny mark. Innimellom er gjentagelsene så mange og ensformige, at det kan virke som CD-spilleren er satt på repeat. Men så er det altså bare Fox som gjør det han har gjort tusenvis av ganger før: Godt gitarhåndverk. Ingen dristige krumspring, ­ingen ambisjoner om å matche den ­nylig avdøde Eddie Van ­Halens gitarkunster.

Stryper-gitaristen er til gjengjeld stødig som en russisk ballett­danser, og han kommer ned på beina hver eneste gang.

Hint til Trump

Hvorvidt låten «Make Love Great Again» er et hint til Donald Trump, om hva som virkelig er verdt å kjempe for, vet jeg ikke. Det er uansett en flott låt. Vokalisten Michael Sweet viser at han fortsatt kan briljere med stemmebånd som er som skapt for denne musikken.

I Strypers «Do Unto Others» blir det dobbelte kjærlighetsbudet i Bibelen pakket inn i litt tykkere metall-emballasje. Det blir uansett en påminnelse om at Stryper anno 2020 fremstår mindre svart-hvitt dogmatiske enn de var på 1980-tallet. De hadde ikke vært metallband, om det ikke fremdeles hadde utspilt seg en kamp mellom Gud og ­djevelen i tekstene og på platecoveret.

Dette er uansett ikke dommedagsforkynnere som sier «nåde den som ikke tror». De er mer evangelister som sier nåde til de som ønsker og prøver å tro.

Mer avansert

Neal Morse har et mer avansert og eksperimentelt musikalsk uttrykk enn Stryper. Progrock er også blitt omtalt som symfonisk rock, psykedelisk rock og kunstrock. Den detaljrike og utbroderende musikken kjennetegnes også av lange solopartier framført av teknisk dyktige­ musikere.

Punken, som kom til Europa på midten av 1970-tallet, er gjerne omtalt som «tre grep og sannheten», som en reaksjon på prog­rocken, som hadde sin storhetstid første halvdel av dette tiåret.

Mens Neal Morse har et musi­kalsk slektskap til band som Yes, Kansas, Rush, Styx, Jethro Tull og Dream Theater, så har Stryper en tilsvarende relasjon til ­Dokken, Judas Priest og tidlig Mötley Crüe.

LES OGSÅ: Kjenner du til disse ti metalbandene med kristne tekster?

Arven etter Livgren

Begge bandene viderefører også det en «born again christian» Kerry­ Livgren startet med progbandet Kansas, gjennom klassikere som «Carry On Wayward Son» og «Dust In The Wind». Senere fulgte han det opp i bandet AD og egne soloprosjekter.

Da Livgren satte seg ned med nå avdøde Ronnie James Dio fra Black Sabbath, og spurte om han ville synge noen kristne sanger på hans nye album Seeds Of Change (1989), blant annet «Mask Of The Great ­Deceiver», sa djevelrockeren over alle djevel­rockere, jamfør metall-myten: «Ja, det vil jeg gjerne, men prøv ikke å omvende meg, vær så snill!». (Dio forteller selv historien på You Tube.) Der og da ble standarden for kristen metallrock satt.

Hverken Neal Morse eller Stryper holder helt samme nivå som samarbeidet mellom Livgren og Dio, men de er verdige etter­følgere.

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Musikk