Den fordømte musikken

Da han turnerte med ­bandet Jetenderpau­l så Randall J. Stephens ofte ting han stusset på. Som den gangen en mann i publikum rullet seg sammen og la seg som en ball foran scenen.

– Det var hans greie. Det var det han gjorde når han ble fylt av ånden. Nå har jeg fått nye ­perspektiver på noen av ­disse tingene vi opplevde da vi ­turnerte som et kristent band, sier Stephens.

I boka The Devil's ­Music forteller den amerikanske ­historikeren, som nylig ble ansatt ved Universitetet i Oslo, om hvordan rockens opprinnelse er uløselig knyttet til framveksten av pinsekristendom i de amerikanske sørstatene. Her åpnet karismatiske menigheter for nye instrumenter og rytmer, og en livs- bejaende og utagerende kroppslig tilstedeværelse i tilbedelsen.

Som i pinsekirken James Brown vokste opp i, hvor de polstret søylene i lokalet for å unngå at folk skadet seg når de ble revet med av ånden. Og når Elvis ble presset til å forsvare sin egen stil, var hans svar at han bare gjorde det «slik de gjorde der hjemme» i menighetene i Memphis.

Viltre søsken

I boka si forteller Stephens hvordan både r­ocken og pinsebevegelsen i første del av forrige århundre vokste fram som motkulturer – i ­­­­
o­pposisjon til majoritets­kulturens begrensende kon­formitet. Men denne ­fasen, hvor rocken og den ­utagerende kristendoms­utøvelsen framstod nærmest som to opprørske søsken, fikk ikke vare særlig lenge.

– Etter hvert begynte kristne å se rocken som en bastardisert form for kirkemusikk. Og det er egentlig ikke så vanskelig å forstå, sier Stephens, og trekker fram Ray Charles' «I Got a Woman­», som er en promiskuøs blåkopi av gospelsangen «It Must Be Jesus» av The Southern Tones.

– Så begynner noen også å se på rocken som et slags vrengebilde av pinsekristendommens uttrykksformer.

Så må vi ikke glemme seksualiteten, de provoserende hofte­bevegelse og frykten for forvitringen av de ­tradisjonelle kjønnsrollene – som alle var ­faktorer som bygget opp under predikanters gryende hat mot rocken. I sin spalte i ­magasinet Ebony advarte selv Martin ­Luther King jr. i 1957 mot rocken, som han mente «senker menneskers sinn til uverdige og umoralske dybder».

Aksept

Men heller ikke ­dette kunne vare. Så mens den kortklipte stjerne­predikanten Billy Graham på 1950-tallet trakk fram ungdommens ­dyrking av Elvis for å illustrere en ­generasjons moralske forfall, sa den langt mer hårete Graham på 70-tallet at han så fram til å møte Elvis i Himmelen. Randall J. Stephens mener kirkene fikk et mer nyansert bilde av rock ­fordi de ikke lenger hadde råd til å bevare­ fiendebildet.

– Når kirkene begynte å åpne opp for rock, tror jeg det var motivert­ av en frykt for en hel ungdomsgenerasjon som tok avstand fra foreldrenes verdier, skulle gå tapt for kirkene, sier Stephens.

På omslaget til albumet Make Joyful Noise with Drums and Guitars, som det amerikanske bandet The Crusaders ga ut i 1966, sto det at dette var første gang Gud ble lovprist gjennom den mest aktuelle musikalske uttrykksformen: The Beat. Deretter gikk det slag i slag. ­Mange regner Larry Normans Upon This Rock fra 1969 som det ­viktigste albumet fra denne tiden, da ­kristenrock tok form som en egen sjanger.

– Med hippie-bevegelsen og Jesus-people bevegelsen, som også gjorde seg ­gjeldende i Norge­, var det en voldsom ­energi i ungdomskulturen. Kristen­rocken ble del av en større ­kulturell bevegelse som nok når sitt høydepunkt i på begynnelsen av 70-tallet.

Eksemplene er mange. Til og med The Beatles flørtet med ­kristen tematikk på albumet Let it Be. Og Doobie Brothers fikk en stor hit med Arthur Reid ­Reynolds' «Jesus is Just Alright».

– Pressen plukket opp at ­dette var blitt en trend. Sha Na Na ­gjorde narr av folk som tjente på denne jesusbølgen, når de sang «Are you on the top forty of the Lory lordy lody? Will you be a hit in Heaven because you were a hit on Earth?»

Kristenrock 2.0

Nesten 50 år senere er det er ikke så mange som snakker om ­kristenrock ­enger. Det er som om ­gamle ­skillevegger er borte. Men på ­listen over fjorårets mest ­populære rockelåter i USA, ­hadde halvparten av artistene bekjent seg til en form for ­kristen tro, skrev magasinet The New Yorker i sin omtale av Stephens’ bok.

– Kanskje noe av forklaringen ligger i kraften i den amerikanske evangelikalismen, som har vokst seg større og større – til det punkt hvor omtrent én av fire amerikanere nå ser på seg selv som født på ny. Det er snakk om millioner på millioner av mennesker, så det skulle bare mangle at det 
fikk kulturelle konse­kvenser, også utenfor kirkene, sier Stephens.

Triumf/undergang

Her ­hjemme kan den samme ­tendensen skimtes i den lille­ skriften i mange plate-
covere, hvor litt research ofte vil ­avdekke at mange av landets ­profesjonelle musikere har en kristen bakgrunn, ofte fra NLAs musikkutdanning i Staffeldtsgate. Og et kristent miljø som Sub Church har dyrket fram noen av landets fremste artister i det man en gang kunne våge å kalle for de mer ­alternative sjangrene.

Alt dette ville vært vanskelig å forutse for de av oss som ­vokste opp i bedehus-miljøer som ­hadde diskusjonen om hvem som ­bodde i stortromma friskt i minne – og hvor debatten om hvorvidt det gikk an å være ­kristen og høre på rock fortsatt raste i lokal­avisa. Mens noen vil se utviklingen som kristenr­ockens ­triumf, vil andre se det som en opp­smuldring av en tydelig, ­misjonerende ­musikksjanger. For unge lyttere, som er vant til vage ­antydninger om det åndelige, vil tekstene på Larry Normans Upon this Rock i dag framstå sompa­rodisk ­éndimensjonale.

– Det mange ikke forstår er hvor sammensatt samlebetegnelsen «kristenrock» er, sier Stephens.

– I Vårt Land har vi intervjuet en del kristne rockere som ikke vil være kristenrockere...

– Ha! Ja, det er en klassiker. Og det handler om autensitet. Det er en utfordring kristen rock­ alltid har hatt: Nemlig at du selger noe. Du selger Jesus. Og mens det kan føles autentisk for avsenderen, vil mange lyttere oppfatte slik musikk som en bleik kopi av noe ekte.