Kristen barnestjerne ble ekstrem-rocker

Vi treffer 40-åringen på telefon, på ferie hos svigerforeldrene. Han er sammen med sønnene Evan (1) og Anton (4), og de høres. Det er likevel som lav hvisking, sammenlignet med intensiteten og lydnivået til hans nye metallband, Fleshkiller, som lanseres med brask og bram i Europa og USA.

Skulle fremdeles noen forbinde Ole Børud med gla'-kristen barnemusikk, har de ikke fått med seg ekstremrocken han har bedrevet først i Scalliach, deretter Extol, og nå altså Fleshkiller.

LES MER: Få artister lar troen være synlig

Allsidig

– Hvorfor så mørkt og dystert, fremdeles?

– Jeg vil ikke bruke de ordene, det gir litt gale assosiasjoner, synes jeg. Men tungt er det, bevares. Og ekstremt, så absolutt. Faktisk er Fleshkiller mer intenst enn Extol, vil jeg nok si. I Extol skrev vi låter sammen, det var et nokså demokratisk prosjekt. Her skriver jeg alt selv.

– Så du er altså en metall- ekstremist?

– Det er én side av meg, som jeg oppdaget litt ut i tenårene. Metallmusikken traff meg skikkelig, derfor ble den en del av repertoaret mitt. Men jeg liker masse forskjellig musikk, og praktiserer det også. Jeg har
aldri hatt behov for å velge musikksjanger. Hvorfor skulle jeg dét, forresten?

– Kanskje fordi det innenfor bestemte sjangere ofte blir lagt sterke føringer for nettopp dét?

– Slikt har jeg aldri brydd meg om. Eller ... kanskje litt før, men ikke nå. Musikk er musikk. Det er slik jeg må forholde meg til den, ellers blir det litt halveis. Allsidigheten min har dessuten vært en styrke for den enkelte stilart, også i forhold til den tyngre musikken. Flerstemt vokal, for eksempel, som pappa (journ.anm. Arnold Børud) har drevet mye med, blander jeg med skrike­vokal på den nye Fleshkiller-
skiva. Plateselskapet kaller det «old school death, blandet med harmonisk prog fusion-elementer».

LES MER: Artister som har gått i foreldrenes fotspor

Budskap

I påvente av debutalbumet Awaken, som kommer i september, har Fleshkiller nettopp gitt ut singelen og videoen «Parallel Kingdom». Det både høres og ser ut som om man befinner seg langt inne i dødsskyggens dal, men det stopper ikke der.

– Jeg ønsker at både det nye bandet, og sangene våre, skal stå for et kristent budskap.
Etter at jeg sluttet med Arnold B. Family, og de andre familieprosjektene til fatter’n, har jeg likevel ikke hatt behov for hverken å kalle meg «kristen artist» eller å snakke så mye om troen min i artistsammenheng. Jeg trenger ingen slik etikett.

Sjelden kjeft

Fremdeles kan det dukke opp kryptiske, av og til også dårlig skjulte, meldinger på sosiale medier om at det er ukristelig av ham å spille death metal-musikk.

– Det blir stadig sjeldnere. Sannsynligvis er det noen eldre folk fra bibelbeltet som gir lyd fra seg. Kanskje liker de meg mest som barneartisten Ole Børud, som ga ut LP-en Minstemann for 35 år siden? Fremdeles kommer det folk og takker meg for den skiva, og det er flott. Fleshkiller er noe helt annet, og for å være ærlig: Nå setter jeg mer pris på å bli rost for dén musikken, ler Ole Børud.

Enda sjeldnere enn kjeft fra kristne, opplever han at ikke-kristne metall-kollegaer steiler over at en fyr som har gitt ut kristne barneplater og opptrådt med Oslo Gospel Choir, er en del av repertoaret på det verdslige metallselskapet Indie Records.

– Slik skepsis var nok mer
utbredt før. I dag forholder de
aller fleste metallfolk seg til om det er bra musikk eller ikke. Om det fremdeles er noen som ikke har kommet seg forbi 1980-tallet, og det jeg drev med da, så er det ikke mitt problem. Nå «henger» jeg ikke så mye i metallmiljøer, så jeg fanger ikke opp alt som blir sagt heller.

– Er de andre i Fleshkiller også kristne?

– Ja, det gjør det enklere; når det gjelder det åndelige stå­stedet vårt.