Musikk

Fontaines D. C. åpner verktøykassa

Åleskjær anbefaler: Aj, levende mennesker med instrumenter!

###

Det irske bandet Fontaines D. C. s andre album A Hero's Death starter med et effektivt gitarriff ute til venstre. Fire ganger? Ja, fire, så klart. To taktslag med motmelodi på én streng ute til høyre leder inn i åpningslåta «I Don't Belong». I løpet av sekundet den varer rekker man å tenke: «Nå hadde det vært litt tøft om trommene kom inn alene uten bassen først». Trommene kommer inn uten bassen.

Slik er det blitt, rock er først og fremst konvensjon og kjente vendinger, og det meste handler om hvordan man forvalter tradisjon. Fontaines D. C. ble til og med omtalt som «rockens redning» etter debuten Dogrel i fjor, men slike overskrifter gir jo mest ekko av engelske musikkbladers trang til å utrope slike reddere med jevne mellomrom før, under og etter britpoppen på 90 og 00-tallet. Nå trenger mange slike magasiner selv redning, for øvrig. Men ikke for dét, gjennom å tematisere hjembyen Dublin i et sett fine, hardtslående og punkete sanger, framført med tydelig irsk aksent, posisjonerte bandet seg som et vitalt nytt gitarband av større format i en tid hvor det kjentes ut som om det var en stund siden noe slikt skjedde sist.

Gode forbilder

På andreplata som nå er ute, A Hero's Death, velger bandet å ikke gjenta formelen, men heller skape et åpnere album med større variasjon. De møter oss med særs ordglad og messende monotoni, og kan minne om både New York (Suicide, Modern Lovers) og britisk post-punk (Joy Division). Den nevnte åpningslåta slutter med at musikerne ikke treffer det siste slaget helt på likt, og at fingerfiklingen på strengene i den ene gitaren ikke er fjernet. Aj, levende mennesker med instrumenter! Og uten et image overklistret av rockeklisjeer til og med!

«Lucid Dreams» slår, via et eskalerende fri-form-gitar-parti, over i et voldsomt rush som sender flashbacks til alle de gangene man har stått i en liten klubbkjeller og opplevd et øyeblikks eufori grunnet høy, medrivende rock fra et band på scenen. Det finnes en håndfull slike gode låter her, for eksempel singelen «Televised Mind». Debuten hadde den fine popsangen «Roy’s Tune», men var for det meste konsentrert om en spretten energi. Denne nye har flere rolige sanger og tar etter hvert flere virkemidler i bruk.

Opp og ut

Avvekslingen fungerer godt i den fine balladen «Oh Such A Spring», albumets sjette spor. Herfra og ut virker derimot piffen til å være gått ut av låtskrivingen, noe det kompenseres for med andre triks, for eksempel en harmonisang som skal være inspirert av bandets studioopphold i USA. Var det tomt for førstesortering monotoni? Man kommer på de gangene man har lent seg inntil en søyle i kjelleren og kjedet seg litt mens rockelyden tettet seg til. Under avsluttende «No» blir det såpass dølt at man også minnes trappa opp og ut for en velkommen femminutter med frisk luft. Alt dette forhindrer ikke at A Hero's Death er en anbefalingsverdig rockeplate, den er bare topptung.

---

Album: Rock

  • Fontaines D. C.
  • A Hero's Death
  • Partisan Records

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Musikk