I Olav Solvangs kjeller er det mange rom, fylt med plater. Samlingen rommer 27.000 album. Gjennom et helt liv har Vårt Land-journalisten samlet, lyttet til og skrevet om musikk. Nå er han aktuell med mursteinen av en bok: Rytmer rett i hjertet. En beretning om den kristne populærmusikken i Norge.
Nødvendighet
Det kan virke som at det er noe i tiden. For et par uker siden hadde konsertfilmen Amazing Grace, en liveinnspilling med Aretha Franklin i en baptistkirke, premiere på norske kinoer.
40 år etter Bob Dylans kristne plate Slow Train Coming, har det nasjonale museet for populærmusikk, Rockheim i Trondheim, viet lokalene sine til utstillingen Soli Deo Gloria – en utstilling om kristendom og populærmusikk.
– Hvorfor kommer denne interessen nå?
– Jeg tror det har å gjøre med at en del som ikke syntes dette var interessant, nå ser det på avstand og oppdager at det har musikalsk verdi. Kurator, skribent og plateselskapsmann Lars Mørch Finborud skal ha en del av æren, sier Solvang.
Finborud sto bak samleplata Lukk opp kirkens dører. Den ble utgitt i 2011 og fikk mye oppmerksomhet. Etter dette kan det virke som at nødvendigheten av en utstilling lik Soli Deo Gloria på Rockheim nærmest presset seg fram.
– Mange av dem som har vært innom museet tidligere har hatt bakgrunn i det kristne musikkmiljøet. Det har vært viktig for dem. Til slutt kunne de ikke neglisjere det: Kristenrockens tilstedeværelse i norsk populærmusikk har vært oversett og fortjener oppmerksomhet.
Fordømte spetakkel
På 60–70-tallet var populærmusikken i ferd med å etablere seg innenfor kirken, men også i samfunnet forøvrig. Solvang minner om at rytmisk musikk slett ikke ble stuerent med en gang den gjorde sin entré, heller ikke utenfor kristne kretser.
– Det var en generell, sterk skepsis til pop og rock på 60-tallet i hele Norge. Det ble skrevet kommentarer i både Aftenposten og VG hvor man fordømte spetakkelet, og alt det førte med seg.
Den rytmiske musikken ble i en del frikirkelige miljøer mottatt som noe syndig, til og med djevelsk. I Den norske kirke var det i større grad organistene som opplevde at rocken truet den tradisjonelle kirkemusikken, mener Solvang.
Samtidig delte ikke de kristne miljøene seg bare i to leire i synet på musikk og instrumentbruk. I flere lavkirkelige sammenhenger var gitaren noe man skulle ha, allerede på 50-tallet.
– Bluesgitaristen Knut Reiersrud kan fortelle om da han fikk sin første gitar av faren sin. Han hadde vært på musikkbutikken for å skifte strenger for sønnen. Da han satt med instrumentet på trikken hjemover, reiste en eldre kar seg, kom bort til ham og sa: «Jeg ser at du spiller for Herren».
– Hadde du gitar, var du på bedehuset. Men kirken ville ikke ha det. Det fikk Grethe Salomonsen merke.
Gav legitimitet
Arvid Wangberg var den første kristne «popartisten» i Norge, ifølge Solvang.
– Han oppførte seg som en også, sier han og ler.
– Wangberg kjørte rundt med en tilhenger med navnet sitt på. Det ble rabalder. Men han samlet smekkfulle hus overalt. Og det kom stadig flere slike artister, ikke minst knyttet til Ten Sing, og så Guds fred. Kristne popartister var inspirert av sekulær musikk, men også av Jesusvekkelsen internasjonalt.
Navn som Bob Dylan og Larry Norman, som sang «why should the devil have all the good music?», ble viktige også i Norge, mener Solvang.
– Noen gikk foran og legitimerte det, men la også lista høyt musikalsk.
Nådde mange
– Hva vil du si er kristenrockens gullalder?
– Hvis du tenker ideologisk og som fenomen, vil jeg si 70-tallet. Men kommersielt og med tanke på utbredelse, var det 80-tallet. Man så at det var et stort marked, men det var ikke bare bransjetenkning heller. Man tenkte at her kan vi nå mange med forkynnelse.
Bjørn Eidsvåg var den artisten med et kristent ståsted som var på flest festivaler og kristne arrangementer, mener Solvang.
– Uten et kristent marked på 70- og 80-tallet, og uten Kirkelig Kulturverksted, så er jeg slett ikke sikker på at Bjørn Eidsvåg ville hatt noen særlig karriere i det hele tatt.
Kom fra kirken
Ten Sing har hatt jubileum, og flere har vektlagt hvordan også sekulær populærmusikk har rekruttert derfra. «Ten Sing har betydd mer for rekrutteringen til norsk populærmusikk enn punken,» skriver musikkviter Audun Molde i boka POP. En historie.
– Har kristne miljøer noen lignende rolle i dag?
– Ten Sing har ikke den posisjonen ungdomsarbeidet hadde tidligere. Det var jo en bevegelse. Men at det er mange dyktige musikere i kristne miljøer, det er jeg sikker på.
– Hva med unge miljøer som Sub Church, eller Hillsong?
– Sub Church har vært veldig viktig, særlig for dem som ønsker å ta uttrykket i retning av noe enda tyngre enn det som har vært assosiert med kristenrocken. Det ble en arena for viktige band og artister som Extol, The Loch Ness Mouse, Serena Maneesh, Maria Solheim.
– Hillsong har også vært viktig musikalsk, selv om man kan si at de kanskje har stivnet i formen. Litt sånn «U2 light». Men de prøver å fornye seg.
I forordet til boka nevner Solvang at kristenrocken har vært anklaget for å dilte etter mainstream-musikken.
– Men har kristen populærmusikk også representert noe kreativt, progressivt og særegent?
– Kritikken kan for så vidt være riktig, men en annen måte å se det på, er at rocken kom fra pinsebevegelsen. Det var der Elvis hadde sin bakgrunn. Musikken ble til før den fikk fotfeste i kristne miljøer. Men mange av artistene som skapte den og gjorde den kjent, kom fra kirken.
Hamburger til nattverd
I boka navngir Solvang stemmer han mener motarbeidet den kristne, rytmiske musikken.
– At folk var kritiske da dette var nytt, er kanskje ikke så rart, men at ikke flere i ettertid kan si: «Jeg tok feil», det synes jeg er merkelig.
– Handler det ikke om at man er redd for at rommet for tradisjonell kirkemusikk skal bli borte, mer enn at man er mistenksom overfor rytmisk musikk?
– Jo, absolutt. Også før var man redde for at denne musikken skulle fortrenge kirkeorgelet.
– Hadde de grunn til det?
– De hadde jo det, for eksempel i Trefoldighetskirken, da de så hvordan kirken ble stappfull på lovsangskveldene. Noen sa: «Får vi rytmer i kirken, da varer det ikke lenge før vi får cola og hamburger til nattverd.»
Ikke i bobla
For Solvang er ikke reisen over, selv om boka er ferdig. I tiden som kommer vil han besøke både Rockheim og kristne forsamlingslokaler for å holde foredrag og formidle musikken han skriver om.
– Etter hvert kjenner jeg det kristne musikkmiljøet fra innsiden, men jeg ser det også fra utsiden. Jeg har ikke holdt meg inne i bobla, men vært opptatt av populærmusikk i det hele tatt. Bare omtrent 25 prosent av platesamlingen min kan karakteriseres som «kristen musikk». Men så har jeg registrert – og det har interessert meg – hvor mye innenfor popen og rocken som har med livssyn og kristen tro å gjøre.
Olav Solvang er journalist i Vårt Land