Kristenrockens gudfar

Vi har alle et lydspor til vår ungdomstid. Mitt var Larry Norman. Først var han bare et rykte om en fabelaktig kristen rockesanger som det var umulig å oppdrive platene til. Den første vi fikk hånd om var Bootleg fra 1972, en av de særeste platene vi hadde hørt, men som vi likevel elsket og spilte sønder og sammen. Jeg var der på Larry Normans første konsert i Oslo 16. november 1977, to dager før jeg fylte 18. Det er den beste konserten jeg hadde vært på i mitt liv!

Fallen engel

Nå er det mer enn ti år siden Larry Norman døde av hjerteinfarkt 24. februar 2008. Siden har det foregått en kamp om hans ettermæle. Allerede i 2009 lanserte David Di Sabatino filmen Fallen Angel: The Outlaw Larry Norman: A Bible Story. I denne dokumentarfilmen lar Sabatino en rekke personer som sto Norman nær, fortelle sin side av historien, og den er ikke vakker. Her snakker folk som Randy Stonehill og Pam Newman (Larrys første kone) ut om de mørke sidene ved hans personlighet. Og det kommer fram opplysninger om at han hadde en sønn i Australia som han ikke ville ta ansvar for. For mange ble dokumentaren et brutalt møte med et feilende menneske som hadde vært mer enn et idol for dem.

Men siste ord er langt fra sagt i kampen om hva som er den sanne historien om Larry Norman. Gregory Alan Thornburys biografi Why should The Devil have all The Good Music? Larry Norman and the perils of Christian Rock (Convergent Books, New York 2018) kan leses som et forsøk på å rehabilitere bildet av Norman.

Thornbury, som har doktorgrad i religionsfilosofi, har hatt tilgang til Normans personlige arkiver, og har skrevet en bok som gir et ganske annet bilde enn Sabatinos film. Det er ingen hagiografi, til det var Norman et menneske med for mange menneskelige trekk, men i Thornburys bok er Larry Norman helten, ikke skurken.

Jesusbevegelsen

Hvem var Larry Norman? Her vil selv den mest ihuga Norman–fan få vite mye fra Thornburys bok. Normans musikalske karriere skjøt fart på slutten av 60-tallet med det sekulære bandet People! De hadde en hit med sangen I love you. Men Larry forlot bandet, eller ble sparket ut, og begynte som soloartist.

Jesusbevegelsen var nå i ferd med å spre seg som ild i tørt gress gjennom amerikanske byer. Og Larry Norman ble en av frontfigurene. Han introduserte One Way–tegnet, fingeren som pekte mot himmelen, som ble Jesusbevegelsens uoffisielle logo. Og når Larry lanserte sin LP Upon this Rock på terskelen til 1970-tallet, inneholdt den to sanger som skulle synges av ungdom gjennom ti–året som fulgte: Sweet song of Salvation og I wish wed all been ready.

Larry Norman ble ledestjernen for tusenvis av unge kristne som lot håret gro langt, kledde seg som hippier og søkte Jesus utenfor de etablerte kirkene.

Kunstnerisk høydepunkt

Teologisk er det vanskelig å se at Larry Norman, som det meste av Jesusbevegelsen, skilte seg særlig fra tradisjonell amerikansk vekkelseskristendom. Selv om språket hans til tider kunne være ukonvensjonelt, kan de to nevnte sangene representere noe av fokuset for Norman; frelse og endetid. Blandet med en god dose kritikk av det etablerte samfunnet generelt og kirkene spesielt.

De tre første soloplatene til Larry Norman kom alle ut på sekulære musikkforlag. På Only visiting This Planet (1972) lanserte han politiske sanger som Six O´clock News (mot Vietnam-krigen) og The Great American Novel (som gjorde alt annet enn å beskrive Amerika som great). På So long ago The Garden (1973) var det kanskje enda verre; surrealistiske tekster som få forsto (Be careful what you sign og Nightmare). Dessuten kunne det se ut som at han faktisk var naken på coveret. De to albumene representerer kanskje selve det kunstneriske høydepunktet i moderne kristen musikk, men den kommersielle suksessen lot vente på seg, og i mange kirker ble unge advart mot ham. Ryktene begynte å svirre om at han var frafallen, umoralsk og brukte stoff.

LES OGSÅ: Kristenrockens far tituleres «evangelist» på gravstøtten etter eget ønske

Solid Rock

I ettertid er det bemerkelsesverdig at Larry Norman bare var i begynnelsen av 20-årene da han lagde sine mesterverk. Han hadde store poetiske evner, og ble av noen - ikke helt uten grunn - framstilt som en kristen Bob Dylan. Det kan også sies at Dylan lagde noen av sine absolutt beste sanger i begynnelsen av 20-årene.

Kanskje er det i denne alderen man har mot til å gå inn i kamper uten tanke på omkostninger eller hvilke krefter man går til krig mot. Den etablerte kirken var absolutt ikke Larry Normans venn i Amerika. Situasjonen i Europa var imidlertid en annen. Her ble han verdsatt, og gikk såpass under radaren til de etablerte kirkelederne at de neppe så ham som noen utfordrer til deres makt og posisjoner.

Da Jesusbevegelsen var på vei til å dø ut mot midten av 70-tallet etablerte Larry Norman Solid Rock Records for å få kontroll over sine egne produksjoner, og for å hjelpe andre talentfulle, kristne artister fram. Han ga ut sin største kommersielle suksess, In another land, og produserte plater for Randy Stonehill, Mark Heard, Daniel Amos med flere.

Men det var også nå det begynte å skjære seg alvorlig i forholdet mellom Larry Norman og hans nærmeste, inkludert ekteskapet med fotomodellen Pamela. Og det er her virkelighetsbeskrivelsen i ettertid virkelig begynner å divergere.

For Thornbury framstår Larry Norman som den idealistiske gründeren som i stor grad uforskyldt kommer på kant med de fleste; venner, artister og samarbeidspartnere. Andre framstiller ham som kontrollerende og narsissistisk.

Karakterdrap

I Sabatinos film fortelles det at Larry Norman truet sine venner med hevn om de avslørte hans mørke sider offentlig. Hvis han falt, ville han dra dem alle med seg. Om dette er tilfelle, framstår Thornbury i sin bok som Larrys posthume talsmann. For her trekkes virkelig Randy Stonehill og Pamela Newman ned i søla. Nærmere karakterdrap kommer man ikke.

Pamela beskrives som overflatisk og materialistisk, hun var fotomodell og elsket oppmerksomhet, hun fikk tilbud om å la seg fotografere i Playboy og skal ha hatt flere utroskapsforhold - ifølge Larry Norman.

Randy Stonehill beskyldes for å ha hatt et seksuelt forhold til en ung jente under hans Englandsturne i 1972 (da han var 20 år), og anklages for å fortsette å ha dårlige holdninger til sex. Stonehill på sin side har anklaget Norman for å ha forført hans kone Sarah. De to ble skilt, og Norman og Sarah giftet seg etterpå med hverandre. Det er kanskje unødvendig å si at Randy og Larry ikke skiltes som venner.

Når det kom til Daniel Amos dreide kontroversene seg mer om forholdet til penger og kontrakter. Amos ønsket å bli løst fra kontrakten med Solid Rock, mens Larry nektet. Dette førte til at deres plate Horrendous Disc ble fire år forsinket. Hvem som hadde mest skyld for konflikten vil avhenge av hvem du spør. Larry hadde i alle fall en tendens til å komme på kant med de fleste, og i ettertid ville han alltid framstille den andre parten som den skyldige.

LES OGSÅ: Hvis artisters dødsbo ikke behandles med respekt, kan det ødelegge deres gode navn og rykte

Normans talsperson

Det framstår som en svakhet ved Thornburys bok at han ganske gjennomført framstår som Normans talsperson i disse sakene. Han ser ikke ut til å ha noen motforestillinger mot å publisere i detalj Normans beskyldninger mot motparten. Men hvem forpakter egentlig sannheten? Om Sabatino i sin film lar folk få snakke fritt fra sitt ståsted, lar Thornbury Norman snakke fritt fra graven gjennom sine nøye arkiverte brev og notater. Kanskje kunne det vært bedre å latt noe av dette stoffet ligge, og heller konsentrere seg om Larry Norman som kunstner og artist?

Det må sies at heller ikke Thornbury framstiller Larry Norman som helgen. Norman var en person med mange sider. Han var en kontrollfreak som ga andre pusteproblemer. Og han tillot ingen andre å tegne virkeligheten annerledes enn han ønsket.

Thornbury skriver for eksempel om hvordan Norman engasjerte den briljante Rolling Stone-journalisten Steve Turner for å skrive en dokumentar om hans verdensturne i 1977 - ja, da han var innom Oslo for første gang. Men da resultatet forelå mente Norman det var ubrukelig. Det framstilte ham ikke i det rette flatterende lyset.

Hjerneskade og hjertetrøbbel

De siste årene var på mange måter en sammenhengende nedtur for Larry Norman. Han ga ut et par brukbare plater; Something new under The Son (1981) og Stranded in Babylon (1991 - spilt inn i Sarons dal!). Og han fortsatte å gi noen uforglemmelige konserter.

Men han mente selv at han led av en hjerneskade som gjorde at han ikke kunne jobbe skikkelig, etter å ha fått en bagasjehylle over seg på et fly. Han fikk også hjertetrøbbel. Hans andre ekteskap - med Sarah - ble også oppløst. Og mange av de gamle vennene hans ville ha lite med ham å gjøre.

Den eneste som ikke hadde forlatt Solid Rock som uvenn var Mark Heard. Men denne glimrende artisten, som Thonbury mener var den eneste som overgikk sin læremester, døde etter et hjerteanfall på scenen på Cornerstonefestivalen i 1992.

LES OGSÅ: Forskjellen på forkynnelse og forrykende rock kan være hårfin

Fortsatt en gåte

Hvem Larry Norman egentlig var som menneske ser ut til å forbli en gåte. Det kommer an på hvem du spør. Noe enkelt menneske var han neppe, men den karakteristikken deler han med ikke så få kunstnere.

Det er i alle fall liten tvil om at han er den kristne musikeren som har hatt størst innflytelse på store artister som har regnet seg som hans fans; som Bono i U2, Van Morisson, eller den største av dem alle, Bob Dylan.

Larry Norman var kristenrockens aller største stjerne. Fortsatt lyser det ingen fred over hans minne.

---

Larry Norman

• (1947-2008) var en amerikansk musiker, sanger, og låtskriver, som både produserte andres plater og eide eget plateselskap. Han blir regnet som en av grunnleggerne av den kristne rocken.

---