Sibelius kom fra skogene

150-årsjubilanten Jean Sibelius står der for oss som en ­eneste, stor nasjonalpark. Eller er det det han gjør?

Sibelius toner slår ned, lutret gjennom naturens eget evangelium, skriver Olav Egil Aune
Publisert Sist oppdatert

Sibelius, sier vi – og kjenner smak av kvae, lukt av rå mose og syn av solen filtrert gjennom millioner av barnåler: Skogens komponist, skogmystikkens musiker. Det er sant, men også løgn.

For Sibelius er ikke «naturmaler» i musikk, selv om han er mester i det også – han sanser skogens, skal vi si ensomhetens, sjel, ro og mystikk. Jeg møtte én gang den markante Sibelius-dirigenten Osmo Vänskä og stilte det dummeste og vanligste spørsmålet i en slik sammenheng (vil jeg tro): «Sibelius er først og fremst en komponist som gjør naturen om til musikk, er han ikke?». Nei, sa han:«Ofte, når jeg snur meg mot applausen, sitter folk og gråter. Man gråter ikke av natur, man gråter fordi Sibelius treffer de dypeste følelsene».

LES OGSÅ: Sibelius-prisen til Oslofilharmonien.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP