Sibelius kom fra skogene
150-årsjubilanten Jean Sibelius står der for oss som en eneste, stor nasjonalpark. Eller er det det han gjør?
Sibelius toner slår ned, lutret gjennom naturens eget evangelium, skriver Olav Egil Aune
Sibelius, sier vi – og kjenner smak av kvae, lukt av rå mose og syn av solen filtrert gjennom millioner av barnåler: Skogens komponist, skogmystikkens musiker. Det er sant, men også løgn.
For Sibelius er ikke «naturmaler» i musikk, selv om han er mester i det også – han sanser skogens, skal vi si ensomhetens, sjel, ro og mystikk. Jeg møtte én gang den markante Sibelius-dirigenten Osmo Vänskä og stilte det dummeste og vanligste spørsmålet i en slik sammenheng (vil jeg tro): «Sibelius er først og fremst en komponist som gjør naturen om til musikk, er han ikke?». Nei, sa han:«Ofte, når jeg snur meg mot applausen, sitter folk og gråter. Man gråter ikke av natur, man gråter fordi Sibelius treffer de dypeste følelsene».
LES OGSÅ: Sibelius-prisen til Oslofilharmonien.
Bestill abonnement her
KJØP
