To album med Henrik Ødegaards musikk er en gave, det ville selv ett vært. Denne viljeklare musikken er en syntese av nåtid og hukommelse, den flyktige tonen «nå» som en forventning og det lange livsløpet den er satt inn i. Ødegaards modernitet er aldri fremmedgjørende, den speiler seg (blant annet) i gregoriansk sang og norske folketoner. Og er like moderne for det. Den grubler ikke, den gjenfinner glede.
Musikk i seg selv
Hva sier denne musikken oss? Først og fremst er den musikk i seg selv, den drar dypene – så vel som grunnene, der livet også finnes.
Dernest gir den oss en fornemmelse av at Gud er med oss og i oss i alle ting, stort eller smått – og likevel snakker vi om en hellig Gud, ikke bundet til jorden, noe sublimt.
LES OGSÅ: Bare nesten perfekt Pink Floyd
Denne tid og tidløsheten finner vi i Ødegaards toner. Jeg møtte det for første gang i et enkelt arrangement under en av Oslo-filharmoniens julekonserter for mange år siden. Det la seg inn til teksten på en tindrende måte, ingenting sto i veien.
Siden har jeg fulgt ham.
Beste kaliber
Ett album med orgelmusikk, ett med sanger (alt fra én stemme til kor). Selv Henrik Ødegaards mest komplekse, finmaskede musikk kan høres enkel ut, og det enkle – ofte for amatører – klinger mangefasettert. Aldri utspekulert.
Såmannen og skapningane er som et rosevindu, der «såmannsteksten» og Johannes Åpenbaring skinner sammen som to sider av samme sak. En «erindring» i musikk, som hviler på de mest lysende ordene som vel finnes: Hellig er Herren Gud, den allmektige!
LES OGSÅ: Kritikerfavorittene kåret
Det skal et elitekor til for å lykkes, Nordic Voices (på albumet) lager nåtid av det.
Klangskygger
Det er høytid når Berit Opheim (alene) synger I fred vil eg leggja meg ned, nok et eksempel på Ødegaards evne til broderi, uten å fortape seg i utydelighetens krimskrams.
Det samme når hun og Aasmund Nordstoga legger sin kjærlige musikalitet i Ditt blåe vatn du, til tekster av Jon Fosse. Og antifonene er en sjanger for seg, de er «nye» men «eldgamle» – de tegner den store buen og forteller oss at vi lever i en stor sammenheng, at den kristne menneskeslekten har røtter som borer seg gjennom århundrer.
Dette skinnet
Sånn også med orgelmusikken, den er utprøvende og myndig, den vet hva den vil og den lever i takknemlighet for det som var – og som kan speiles. «Klarhet» er et spor, kanskje selve sporet. Komplekse harmonier, skarpe sprang, tjukke (men aldri for tjukke) lag av toner – summen er en «skirhet», jeg finner ikke et bedre ord.
Det kan også være melankolske toner og toner i smerte, men klart er det.
Musikk for orgel og messingblåsere, det høres «farlig» ut – i Ødegaards utgave er det (We will all be changed) en energisk vibrasjon av fryd. De to konsertene for orgel og strykere likeså – musikkanteriet (positivt tenkt) har forrang i til dels nystrøkne, nyklassisistiske uttrykk. Mens den høyreiste, kortsatsete partitaen over Å tenk eingong når alle fram skal stemna og Fire julemellomspill (glimt av Messiaen) er musikk for tidens fylde.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Alt gjennomskinnelig og organisk spilt av organisten Ghislain Gourvennec.
Jeg liker fornemmelsen av «sann» musikk, den som sier noe om Skaperens tilstedeværelse i min hverdag. Og som likevel ikke er så grov at gudslivet fremstår som banalt i stedet for herlig. Jeg finner det i denne musikken.
