Samler – og ser fremover

Bergenseren tar imot Vårt Land i silkejakke, og med den samme frisyren som da han ­album­-
debuterte i 1975. Vegger og gulv på kontoret er fulle av trofeer, plakater og utklipp om seg selv.

Et halsbrekkende turnéprogram med 80 konserter i året, og samme frekvens når det gjelder låtskrivning, gjør at den selv­erklærte hypokonderen sjelden får tid til å kjenne på andre symptomer enn forventningsfull sitring. Nå er det albumet Rio som kommer fredag, og en utsolgt konsert med brasilianske elitemusikere i Grieghallen mandag, som sitrer aller mest. 63-åringen mimrer gjerne om gamle dager, men lever også ut sin egen låttittel, «På'an igjen».

– Jeg, som aldri har lært hverken noter eller gitarspill, men bare funnet på ting av meg selv, har fått bra uttelling. At stadig flere har oppdaget at denne ­Eggum ikke er så sint og trist som de trodde, er også hyggelig. Derfor kommer jeg til å holde koken på en eller annen måte i uoverskuelig fremtid. Jeg tror ikke det som er skapt plutselig en dag bare skal forsvinne for godt, men vare til evig tid. Som tilhenger av den filosofiske og økologiske «trosretningen» ­holisme, tror jeg at helheten er mer enn summen av dens deler.

LES OGSÅ: Jazz for klodens klima

Predikantmusikk

Foruten egen glede av å høre alt som har kommet ut, og fremdeles kommer ut av norske plateinnspillinger, mener Eggum denne kulturhistorien må bevares for ettertiden. Foreløpig teller hans private samling med norsk musikk 15.000 plater. Der hører også den kristne musikken hjemme.

Da Vårt Land under en platemesse på Rockefeller for noen år siden spurte Eggum om han hadde Flekkerøyguttene i samlingen sin, ble han nesten fornærmet. Naturligvis hadde han dét. I forrige uke fikk han endelig tak i den første kristne popplata som kom i Norge, Arvid Wangberg og The Gospel Group fra 1967.

– To tredjedeler av alle norske musikere og sangere kommer jo fra Ten Sing og lignende. Skulle bare mangle at jeg ikke har musikkhistorien deres. For en stund siden kjøpte jeg 300 singler med kristne sangere, for det meste bedehusmusikk. Kvaliteten er ujevn, det gjelder jo all musikk, men noe er veldig bra. Typisk for kristne innspillinger er at de som synger, ofte er mer predikanter enn artister. Naturligvis er det greit å flagge et budskap i sangene. At jeg selv ikke regner meg som kristen, er en annen ting.

– Utelukker du helt at det finnes en Gud?

– I hvert fall en gud med stor G, noe over oss. Men jeg tror det finnes en kraft i oss alle, og i alt som lever, som er for evigheten. Absolutt alt i universet henger sammen, derfor begrepet ­holisme. Jeg skrev om temaet i «Hekse­dans» i 1977, og jeg skriver om det i «Hallo» på den nye plata.

LES OGSÅ: Arbeidet er et holdepunkt for Wenche Myhre

Melankoli

Da Eggum var i Rio for å lage plate sammen med bandet til Brasils store artist­ ­Gilberto Gil, opplevde han ikke at han var langt hjemmefra ­musikalsk.

– Slektskapet mellom mitt eget gitarspill på nylonstrenger, med tette akkorder, og ikke sjelden­ bossa-aktige rytmer, og den ­latinamerikanske musikk­tradisjonen, er nært. De brasilianske musikerne fanget også straks sinnsstemningen min. De er vant til melankoli, de gutta der, smiler trubaduren.

De norske tekstene på bergensdialekt skjønte ikke brasili­anerne noe av. Blir det noe av ideen om å oversette dem til portugisisk, vil de raskt skjønne at ordene ikke er mindre melankolske enn tonene. Eggum avviser at samlivsbruddet med Kaia Huuse er et tema på plata, selv om forhold som skranter går igjen på flere sangtitler.

– Å leve sammen i et forhold er en krevende øvelse. Men jeg sier ikke at det er umulig å få det til. Mine egne foreldre holdt sammen i 50 år. Vi får finne våre egne løsninger og veier, ut i fra hvem vi er og hvordan vi har det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sur start

I barndomshjemmet i Bergen skrev faren melodier mens moren sørget for tekstene. Naturligvis har sønnen og samleren tatt vare på sangene de skrev.

– De var min første, ja min eneste musikkutdannelse. Og jeg kan høre at jeg har arvet litt av stilen deres. Da jeg selv begynte å skrive låter som 17-åring, var det forresten på en fryktelig sur og ustemt gitar. Siden har jeg skjønt at stilen min, som jeg alltid har holdt meg til, er basert på at låtene nettopp må kunne spilles på en sur gitar, men da må alle strengene ha forskjellige toner.

Unge Eggum lot seg tidlig også inspirere av Birgitte Grimstad, Alf Cranner, Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen, men aller mest av Ole Paus.

– Det var sangskrivermåten­ hans, hvor han tok folks følelser­ på alvor, som tiltalte meg – og kom til å inspirere meg.

LES OGSÅ: Grønne kunstnere gir kolleger et spark

Gretten raddis

Visebølgen fra tidlig 1970-tall var i ferd med å flate ut da han ga ut sin første LP for 40 år siden.

– Fremdeles var det klare oppfatninger om hva og hvor vise­sangere skulle og ikke skulle­ spille. Club 7 i Oslo, Prelaten i Tromsø og Studentersamfunnet i Trondheim var heldigvis så liberale at jeg fritt fikk ­utfolde min selvkomponerte stil.

Ryktet som sint og gretten raddis, satt klistret til ham helt fram til 1990.

– Da åpnet det seg opp. Folk utenfor «menigheten» begynte å like meg, slik tilfellet også var med Bjørn Eidsvåg. Men fremdeles kommer jeg i snakk med folk som etter en stund forskrekket sier at de ikke trodde jeg kunne smile.