Kultur

Museet med nasjonen på sine skuldre

Museene har siden 1800-tallet bygget nasjonal identitet. I helgen ble et stykke brasiliansk historie til aske.

Uerstattelige gjenstander gikk tapt da det gamle keiserpalasset i Rio de Janeiro gikk opp i flammer søndag. Her lå Museu Nacional, nasjonalmuseet i Brasil, som det største natur- og kulturhistoriske museet i hele Sør-Amerika. Brannen ble av mange forstått som nærmest et symbol på krisen i Brasil. Kriminaliteten er skyhøy – arbeidsledigheten like så.

– Et slags nasjonalt selvmord. En forbrytelse mot våre forfedre og våre etterkommere, oppsummerte O Globos kommentator Bernard Franco, mens Rios borgermester, Mercelo Crivella, raskt uttalte at det nå er en «nasjonal forpliktelse å bygge opp igjen museet fra asken», ikke minst ved hjelp av alle digitale hjelpemidler:

– Også selv om det ikke handler om originaliteten, påpekte han, og viste til at samlingen, som ble etablert i 1818 av kong Johan VI av Portugal «minner oss om uavhengigheten som den kongelige familien ga, om det portugisiske koloniriket, om den første forfatningen og nasjonal enhet».

Ærerik og stolt

Mange steder er det stadig vanlig at museer begrunnes med tanke på å bevare nasjonal identitet, mener forsker Ole Marius Hylland ved Telemarksforskning.

– Det kommer an på hvor i verden du er. Museumshistorisk vil de aller fleste land ha hatt sin fase der nasjonal identitet har hatt sin funksjon som begrunnelse for museene. Noen steder tenker man i dag på dette som litt politisk ukorrekt, eller ikke så relevant lenger. Andre steder vektlegges det fortsatt, sier Hylland.

Han mener det er gjengs at museeene har hatt en legitimerende rolle for nasjonalstaten.

– En av funksjonene deres er nettopp å si «Se, vi har en historie, den er stolt, ærerik og har store kulturverdier, ergo har vi også rett til å ha et land og regnes som en kulturell enhet», sier Hylland.

Identitet

Identitetstematikken er «allestedsnærværende», påpekte kulturhistoriker Anne Eriksen i forbindelse med Kulturutredningen fra 2014. Eriksen skrev at forbindelsen museum-identitet fremsto som naturlig i et historisk lys, men at man kan «undre seg over at de senere årenes sterke kritikk mot dette eldre identitetsprosjektet, med dets sterke betoning av bondekultur, folkekultur og norskhet, ikke har ført til mer dyptgripende og generelle problematiseringer av hva som er museenes kunnskapsprosjekt».

«Finnes det ikke andre tema, andre spørsmål og andre prosesser museene kan fortelle om, enn dem som har med identitet å gjøre? (...) Kan ikke museene snakke om noe helt annet?» spurte hun.

Rollevekst

Hylland sier hensynet til nasjonal identitet vektlegges mindre i Norge enn mange andre steder.

– Jeg tror et element at det nasjonale likevel fortsatt er der, at det ligger under mange andre verdier som man fremhever. Men nasjonal enhet blir ikke fremhevet så sterkt og tydelig lenger, og det finnes andre momenter og behov som i dag er tiltenkt institusjonene, påpeker Hylland.

Han sier museene har fått «flere og flere samfunnsroller» de siste årene.

– Det handler fortsatt om nasjonal identitet, men det har også begynt å handle om regional identitet, det handler om utviklingsarbeid, å legge til rette for turisme, å være arenaer for inkludering, demokrati og debatt. Museene skal fylle alt dette, i tillegg til at de skal forvalte en helt konkret samling, sier han.

Et museum er med andre ord langt mer enn 1800-tallets patriotiske universalmuseer, modellmuseer eller folkemuseer. I en forskningsartikkel i Norsk Museumstidsskrift (nr 2/2017) undersøker han hvilken museumspolitiske utvikling som kan forklare at museene tillegges stadig flere roller.

Hans konklusjon er at museene har utviklet seg til noen av de mest komplekse institusjonene som finnes.

Eksistens

– Hvorfor skjer denne utviklingen?

– En av grunnene er at det ikke lenger er noen kulturinstitusjoner som kan ta sin eksistens for gitt. Dette er knyttet til trender i den politiske retorikken, som har vært preget av begreper som samfunnsrolle og samfunnsansvar. Ingen snakket om dette for 50 år siden, men enkle søk i norske tekstarkiv viser at dette har en enorm oppblomstring siden 90-tallet. Alle institusjoner som eksisterer har jo nødvendigvis alltid hatt en rolle, men det nye er at man artikulerer det mye mer eksplisitt.

– Ser man antydninger til at det kan snu igjen?

– Jeg kan ikke se noen tegn til det. For det handler om at alle institusjoner må legitimere seg på nye måter, men det blir kanskje desto viktigere å klare å fylle retorikken med konkret innhold, bemerker han.

– Når man i Brasil fremhever identitetsaspektet, hvordan tolker du det?

– Jeg tenker at det er naturlig knyttet til kolonihistorien, og fordi det er en institusjon som er skapt for å samle nasjonens historie innenfor fire vegger.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur