Med KrF på Lenin-kurs

Av: Rune Slagstad.

Religionens gjenkomst i de vestlige samfunn har i en viss forstand kommet utenfra, symbolisert ved angrepet på Twin Towers i 2001. En av dem som umiddelbart erkjente angrepets religiøse rekkevidde, var Jürgen Habermas som siden 1960-tallet har vært en vedvarende intellektuell seismograf. Religionen ville gradvis visne hen i det moderne samfunn som følge av en økende sekularisering, antok også den venstreradikale teoretiker.

Men i sin store tale om «Tro og viten» i umiddelbar etterkant av angrepet tok Habermas avstand fra teorien om religionens død, og inviterte til kritisk selvrefleksjon over en noe en–dimensjonal forståelse av det moderne. Med begrepet «det postsekulære» søkte den religiøst umusikalske filosof (egenkarakteristikk!) å fange sprengkraften i den nye, politisk-religiøse radikalismen og samtidig åpne for religionens samfunnsetiske funksjon i et sekularisert samfunn. Senere i høst utgir Habermas, som nylig rundet 90, det som blir den religionsfilosofiske sluttsteinen i hans teoretiske byggverk: et to–bindsverk (1700 sider) om tro og viten fra Platon og Jesus til Luther og Habermas.

LES MER: Knut Arild Hareide gikk i strupen på egen grasrot – og ble derfor felt av den, mener Helge Simonnes

Trump og Listhaug

Har så dette noe med Helge Simonnes' Kampen om korset i politikken å gjøre? Ja, atskillig. «Det er en alvorlig forsømmelse å neglisjere religion som politisk faktor,» er Simonnes' budskap. For ham var vekkeren Trumps valgseier i 2016, og linjen trekkes fra Trump til Listhaug: «Det var Donald Trumps valgseier i 2016 og omstendighetene rundt statsrådsavgangen til Listhaug i mars 2018 som satte meg på ideen om å skrive bok.»

Særlig Trumps vellykte mobilisering av kristne velgere ble en påminnelse om det foruroligende i maktpolitikere som kidnapper religion til egne formål, og ukritiske troende som lar seg forføre av maktpolitiske frierier. Simonnes ville beskrive «hele den betente KrF-prosessen fra A til Å» uten å «tape det store, internasjonale bakteppe av syne».

Norge, ikke USA

Jeg er ikke overbevist om at Simonnes har valgt rett bakteppe. Riktignok representerer Trump og Listhaug versjoner av høyrepopulisme, som av begge danderes med kristelig retorikk. Man kan gjerne drømme om amerikanske tilstander, men Listhaug er ikke Trump og USA er ikke Norge.

Simonnes vil med sin bok advare mot den Listhaug’ske høyreradikalisme. Listhaug ble «den store vinneren i kampen med Hareide» - og bidro til KrFs forskansning i et stadig trangere, sørvestlandsk bibelbelte. Men foreløpig er det lite som tyder på noen Listhaug–effekt i FrP etter at hun tiltrådte som nestleder.

LES OGSÅ: Anklager Simonnes for hersketeknikk: – Det eneste som manglet var et «lille venn»

Krigersk retorikk

Kampen om korset i politikken bringer oss gjennom KrF-striden nærmest dag for dag, med den tidligere Vårt Land–redaktøren som velinformert cicerone – tilskuer og deltaker på én og samme tid. Vi får et fascinerende innsyn i KrFs indre liv, og det er ingenlunde like vakkert alt som kommer for en dag. Her er det med Haakon Lies formulering «ingen søndagsskole», selv for politikere hvis åndelige ballast er «sangene fra søndagsskolen».

Politikk er en strid som hos Simonnes beskrives med krigens vokabular: den strategisk-instrumentelle kamp om makt. «Verdikrig» er en gjennomgangsterm. Sylvi Listhaugs posisjon blant kristenfolket beror på at hun er den fremste blant «verdikrigerne». Hun identifiserer seg med den knallharde, danske innvandringsministeren Inger Støjberg, kåret til Danmarks mest vellykte politiker. Støjberg bærer merkelappen «verdikriger» «med stolthet», forteller Listhaug i Der andre tier (Kagge 2018) – det er det «all mulig grunn til». Det er ifølge Simonnes «en forventning om at KrFs tillitsfolk skal være verdikrigere», men KrF har ikke hatt «en ordentlig samtale med grasrota om hva det vil si å være verdikriger».

Selv synes Simonnes forunderlig lite reflektert over sitt eget bidrag til en krigersk fremstilt politikk.

Lenins læresetning

Når Rogaland KrF gjør rent bord ved valg av utsendinger til det ekstraordinære landsmøtet, er det i tråd med en slik instrumentell, noen vil si: kynisk oppfatning av politikk. Når statsministeren får det råd å intervenere i KrFs indre prosess med løfter om abort som knapt kan innfris, er det som tatt ut av Machiavellis Fyrsten (1532).

Lenin var en av dem som satte denne machiavelliske formen for politikk på et moderne begrep som «bevegelseskrig», med Haakon Lie som en lokal disippel. «Alt henger sammen med alt», som ifølge Simonnes (og Google) kan tilskrives Lenin, gir «en kortfattet og presis oppsummering av hva politikk handler om». Med betydelig relevans, får vi vite, for å vurdere Knut Arild Hareides handlinger høsten 2018. Dette munnhellet gir ikke mye mening – det gjør derimot den militariserte politikk som aktualiseres via Simonnes.

LES MER: Står opp for tradisjonelle verdier, men KrF møter massiv sekulær motvind

Lite ideologi

I Kampen om korset i politikken kommer vi egentlig ikke under huden på hverken Listhaug eller Hareide; derimot mer under huden på Simonnes, men det er vel strengt talt ikke like interessant. (Skjønt det er ganske tankevekkende at Vårt Lands mangeårige redaktør kan fortelle at han ikke ville bli sett med avisen på T-banen for å slippe å bli identifisert med «kristenfolket».) Det bebudes en fremstilling av «et av de store ideologiske oppgjør i norsk politikk». Men det ideologiske finner vi få spor av i boken.

En tilbakevendende vending i omtalen av Listhaug er hennes aggressive, «åndelige retorikk», men vi får i liten grad en nærmere presentasjon av retorikkens innhold, hennes politisk-religiøse ideologi. Hareide ønsker å bli husket som «en som brant for de verdiene» han stod for: internasjonal solidaritet, rettferdig fordeling, humanitet og likeverd – i den kynisk nedlatende retorikk kalt «godhetstyranniet» eller «en ny form for moralisme» på Civita–hold.

Avstumpet religion

For Hareide er politikk etikkens fortsettelse med andre midler: å realisere samfunnsborgernes gode og rettmessige liv, det felles beste, innen konstitusjonelle rammer. Dette samfunnsetiske perspektivet, som kan tilbakeføres til Aristoteles med Hannah Arendt som en moderne representant, var for Hareide lite forenlig med FrPs liberalistiske ideologi, heller ikke i en kristelig kledning.

Simonnes har ikke bare en machiavellisk innsnevret oppfatning av politikk, men opererer også med et avstumpet begrep om religion, redusert til irrasjonalitet og fremfor alt «instinkter». Med et slikt perspektiv blir heller ikke konklusjonen så overraskende: At KrF-feiden berodde på «sterk ideologisk uenighet», er det «ikke noe holdepunkt for å hevde». Hareides verdipolitiske tilsvar til Listhaugs verdikrig blir borte i de maktpolitiske prosesser og de instinktmessige konfrontasjoner.

LES MER: Simonnes omtaler presset i KrF-prosessen: – Bollestad «svimte av på badet»

Samfunnsetisk kraft

Hareide opponerte mot politikkens reduksjon til maktkamp (det er den også, men ikke bare). Hans handlinger kan sees som befriende løsrevet fra taktisk kalkulasjon. Det ga ham usedvanlig format i norsk politikk.

Det en gang så rettsstatlige Høyre har overlatt det politiske ansvar av justissektoren til en lang rekke ikke-fornybare Frp–statsråder. Da justisminister Listhaug publiserte Facebook–innlegget om at Ap anså terroristenes rettigheter som viktigere enn nasjonens sikkerhet, antok Hareide først, som andre, at siden måtte være hacket. Det ble dråpen i et fullt beger. Og da Høyres rettsstatshistoriker Francis Sejersted for noen år siden etterlyste det verdikonservative i Høyre, fikk han som tilsvar fra Erna Solberg at hun lurte på om Sejersted egentlig hørte «ideologisk hjemme på høyresiden».

Et liberalistisk dominert skattesenker–Høyre har etterlatt seg et verdikonservativt tomrom som har gjort også mer eller mindre verdikonservative kristne hjemløse. Det var vel her Hareide så en politisk fremtid for en usekterisk kristendom: som en samfunnsetisk kraft i et sekularisert samfunn som er postsekulært, for så vidt som religionen ikke er død.

Helge Simonnes er tidligere redaktør for Vårt Land, boken er derfor anmeldt eksternt av Rune Slagstad.